Katharina koden av Jørn Lier Horst

Det er ikke mange årene siden jeg oppdaget bøkene om Wisting og det ble fort noen av mine favoritter innen norsk krim. Når det mørkner var jeg ikke så begeistret for ettersom vi møtte den unge og uerfarne Wisting der. Jeg liker nemlig best den skadeskutte Wisting som har gått på trynet noen ganger og han er heldigvis tilbake i Katharina Koden.

Det sies at alle som jobber i politiet har sine saker som hjemsøker dem. Saker som aldri har blitt løst men hvor politimannen eller kvinnen har fått en eller annen personlig tilknytning til saken og ikke klarer å legge den fra seg. At de stadig håper at det skal komme en løsning på nettopp denne saken. For Wisting er saken om Katharina Haugen en sånn sak. Hvert år på årsdagen for Katharina sin forsvinning besøker Wisting hennes ektemann Martin Haugen og de har etterhvert utviklet et slags vennskap. Men når Wisting kjører opp veien til Martin Haugens hus, er det noe som er annerledes. Martin Haugen er borte og huset er lukket og låst. Hvor er Martin og hva er grunnen til at han er blitt borte?

Blåse liv i gamle saker
Samtidig er det oppstart av en ny gruppe i Kripos, som skal jobbe med cold cases. En cold case er en sak som har ligget lenge uten at det har kommet nye spor eller ledetråder, dermed har sporet blitt kaldt. Men det kan ha kommet krimtekniske hjelpemiddel som kan benyttes på sporene fra den gang for å finne nye spor som kan brukes til å gjenåpne og eventuelt løse saken. Denne gruppen i Kripos skal drives av Adrian Stiller, en ekstremt ambisiøs herremann som ikke skyr noen midler for å få det som han vil. Han ønsker hjelp fra Wisting i forbindelse med en annen gammel forsvinningssak. Stiller har også planer for Line og  hvordan de skal bruke media for å få sakene ut til folket og dermed få inn masse gode tips. Finnes det en sammenheng mellom disse to gamle sakene?

Dette er klassisk Horst, med spennende plot som gradvis bygger seg opp. Det er mange spennende tvister på veien og akkurat når du tror at du har funnet ut hvem som har gjort hva og hvorfor, så kommer det et nytt sleivspark så du må kaste teoriene dine rett på dynga. Det er jo noe av det som er spennende med gode krimbøker, at man hele tiden blir sittende å gjette på løsningene, og håper at forfatteren har klart å lure en helt til siste slutt.

Mer fokus på relasjoner
Karakterene i bøkene kjenner vi jo for så vidt, men her blir vi også litt mer kjent med sønnen Thomas, som stort sett er vekkreist på jobb i samtlige bøker. En annen ny karakter er Adrian Stiller, som ser ut til å vekke Wisting og Line sine “spidy senses”. Vi møter også en Wisting som mer eller mindre tvinges til å utfordre sine etiske grenser av Adrian Stiller, for å få svarene som trengs i saken de jobber med. Den formen for relasjonsbygging basert på å tømme noen for kunnskap er ikke noe vi har sett så mye av med Wisting. Men det tilfører et spennende element til boka og er med på å bygge opp historien.

Jørn Lier Horst. Foto: Jesper Magerøy

Når det kommer til løsningen mot slutten, så er det ikke sånn som det ofte kan være, at det avsluttes med et brak. Det er fremdeles spennende men slutten bærer mer preg av sosialrealisme enn noe annet. Du får svarene du ønsker, men her er det ikke snakk om uhorvelig ondskap som årsak. Dette er mennesker som har vært i vanskelige situasjoner og som har tatt feil valg og dermed også konsekvensene av feil valg. Det er ikke snakk om det store seriedrapsmann eller voldtektsmann mysteriet. Det er rett og slett snakk om vanlige mennesker som har havnet i unormale omstendigheter og har måttet forholde seg til det. Det er med andre ord noe av det mer realistiske som har kommet om Wisting, slik jeg ser det.

Normale mennesker i unormale situasjoner
Mine favoritter om Wisting er og blir Jakthundene og Hulemannen som var de første bøkene jeg leste, men denne her er på en god tredje plass. Jeg liker å bli bedre kjent med en roligere Wisting som har fokus på relasjoner og det å få dem til å fungere. Jeg liker at det er plass til mer psykologi og selve grunntankene i kriminologien om at de fleste som begår kriminelle handlinger er faktisk helt vanlige mennesker som kommer i uvanlige omstendigheter. Det finnes ytterst få seriedrapsmenn i Norge, men det finnes mange vanlige mennesker som begår feil og blir kriminelle.

 

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *