Søren Sveistrup sin spenningsroman Kastanjemannen er blitt til tv-serie.
Vi befinner oss i København sine forsteder og politiet har gjort et uhyggelig funn. På en lekeplass har noen drept og etterlatt en ung kvinne. Den ene hånden er skåret av og over henne henger en kastanjemann. Naia Thulin settes på saken sammen med Mark Hess. Hun er en ung etterforsker, mens han er sendt hjem fra Europol sitt hovedkvarter i Haag. De finner ut at kastanjemannen har fingeravtrykket til en jente som det sies er drept for ett år siden og en mann har tilstått drapet. Jenta var sosialminister Rosa Hartungs datter. Hvordan henger disse sakene sammen?
Forfatter dypt inne i prosjektet
Dette er perfekt nordic noir til mørke høstkvelder. Jeg har lest boka som serien er basert på og det er ikke vanskelig å se at forfatteren Søren Sveistrup har vært veldig involvert i prosjektet, for serien er så tett opp mot boka som det går an å få det. Jeg kjente igjen mange scener og dialoger fra boka. I begynnelsen er det lett å blande Naia Thulin og Rosa Hartung, de ser litt like ut. Men etterhvert blir det lettere å skille dem. Det er lite å si på castingen ellers, det er gode skuespillerprestasjoner over hele linja. De er troverdige og engasjerende. Man kjenner igjen noen av skuespillerne fra annen dansk krim, så det er jo litt som i Norge at mange av de samme skuespillerne brukes. Dette er psykologisk realisme og det er helt nødvendig at karakterene fungerer for at samspillet i relasjonene skal bli tydelig.
Det filmatiske utrykket i seg selv er litt for mørkt for min smak. Men jeg ser at det passer godt inn i selve nordic noir sjangeren. Det er mye bra stemningsbilder som bygger opp under en sånn krypende uhyggelig stemning. Det er mye groteske bilder ettersom de drapene som begås ikke er for de svakhjerta. I en twitterdiskusjon om serien var det en dame som spurte hvor forfatteren fikk alt i fra, det var så mye sykt og grotesk. Hvordan kunne noen i det hele tatt tenke opp noe sånn. Det er et godt poeng.
Helt rått plot
Det som uten tvil er det absolutt sterkeste med serien er plotet. Vi introduseres gradvis for begge etterforskerne, og får vite mer og mer av historiene deres, og hvorfor de er hvor de er i dag. Sakte men sikkert ledes vi inn i livet til Rosa Hartung, det savnet og sorgen som hun og mannen sitter med etter at jenta deres forsvant et år tidligere, og er antatt død. Det er mange lag i handlingen, og gradvis får du innblikk i begge de to sakene hvor Thulin og Hess avdekker bevisene som skal til for å få en løsning på saken. Spenningsmomentene er mange. Detaljene er groteske, og handlingen byr på mer tvister enn jeg har sett på en god stund. Akkurat som boka. Du lar deg selv lede fra ene logiske løsningen til den andre. Historien bak drapene er mørk, og tragisk. Det som gjør at denne serien er såpass bra som den er, er at alt er der for en grunn. Det er ingen løse tråder som du kan sitte igjen å fundere på. Absolutt alt henger i sammen på logisk vis og gir deg en god seeropplevelse.
Anmeldelsen er skrevet etter å ha sett hele serien.