Endelig var den her, serien alle Carrie Bradshaw-fans har ventet på.
Det var omtrent landesorg og 1minutts stillhet når det var slutt for Carrie Bradshaw og gjengen hennes. i Sex and the city i 2004. Serien som satte kvinners sexliv på kartet for alvor. Og viktigheten av lekre sko i klesskapet. Serien var en trendsetter på mange måter, og den var et langt postkort fra New York. Byen i mitt hjerte.
Når woke blir galt
17 år senere kom Carrie Bradshaw tilbake. Serien And just like that… har fått mye pes etter den kom ut. At den forsøker å være for “woke” og at det tar for mye plass i serien. Det er 2021 og Carrie Bradshaw møter nye utfordringer i en ny livssituasjon. Samantha er ikke med lengre, hun har flyttet til London hvor hun garantert blander forretninger med fornøyelse. Men Charlotte er fremdeles i byen og det samme gjelder Miranda. Begge to veletablerte med barn og bolig. For å erstatte Samantha har det kommet inn en fyrrig dame som heter Seema Patel. En indisk dame med futt i kan man si og hun er akkurat det Carrie trenger i den nye og vanskelige hverdagen, når de andre er opptatt med sine liv. Når hun må starte litt på nytt.
Samme som før
Mye av tematikken er sentrert rundt det å finne sin identitet, noen må finne den på nytt, noen utvikler identiteten sin, mens andre ser på at de rundt seg endrer identitet og må finne ut hvordan de skal forholde seg til det. Foruten dette er det meste med serien faktisk helt likt. Selve byen New York burde stå på rollelista for den imponerer som alltid. Det er samme scenografi, samme filmatiske uttrykk som Sex and the city, så det var litt som å komme hjem. Dette har vi sett før, her har vi vært før. Det er som vanlig stor fokus på spennende mote, og det å uttrykke seg gjennom klær og tilbehør. Så alt i alt er dette bra, for det er jo akkurat det vi kjenner fra før, bare med oppdatert problematikk. Og helt ærlig, er det noen som skal gå foran i Pride-toget så er det denne gjengen. De har alltid vist en åpenhet og forståelse for LGBTQ og har gått foran som gode forbilder. Det fortsetter de med i denne nye sesongen.
Et par av tingene som skjer, skulle jeg selvfølgelig ønske at ikke skjedde, men man kan ikke få viljen på absolutt alt. Det viktigste er at de er tilbake, og at de kan fortsette å vise at kvinner faktisk kan klare både jobb, heftig sosialt liv og familie samtidig som de ser fabulous ut. Det er jo helt klart en fantasiverden disse folka lever i, men det er gøy å se på. Det er vittige dialoger og fine og reflekterte tanker fra Carrie. Kristin Davis gjør en god rolle som moren til tenåringsjenter som leter etter sin identitet. Miranda spilles av Cynthia Nixon som er lesbisk og som kjemper for LGBTQ sine rettigheter. Nykommeren Sara Ramirez spiller rollen som Che DIaz.
And just like that…
Og akkurat sånn, var de tilbake i livene våre og samtalene våre med venner og bekjente. Serien gjør som alltid: Den skaper diskusjoner om alt fra LGBTQ til foreldrestiler. Noen vil alltid ha noe å si på alt i dette universet her og det er seriens styrke. Den provoserer og den engasjerer på en måte som ikke mange serier har gjort før den. Den er feministisk så det holder og den slår et slag for sterke kvinner uansett seksualitet og opprinnelse. Hva kan jeg si. Jeg elsket Sex and the city og jeg elsker And just like that. Jeg elsker New York. Jeg elsker at serien er full av sterke kvinner som får til det de ønsker enten det er karrieremessig eller på familieplan. Er det veldig realistisk? Nei antagelig ikke, men det er da virkelig lov å drømme seg bort litt. Til et tomt skap med et par blå Manolo Blaniks som står og stråler mot deg.