IT

Jepp, IT er tilbake i nytt og bedre format.

Før jeg skulle se den nye versjonen av IT som Stephen King sier selv han liker bedre enn de andre utgavene, så jeg utgaven fra 1990 med Tim Curry som Pennywise. Jeg kan skjønne at den var skummel i 1990 når den kom ut, men nå var den på grensen til latterlig. Tim Curry er helt grei som Pennywise men sminke, sfx og effekter var rett og slett så dårlig at jeg døde litt innvendig. Jeg hadde allerede kjøpt billett til IT og revurderte egentlig viktigheten av å få den med seg på onsdagen da den hadde førpremiere i Oslo. Men da dagen kom, klarte jeg egentlig ikke la være og tok turen allikevel. Det angret jeg ikke på.

80-talls nostalgi

Jeg er en av disse som er vokst opp med Astrid Lindgren, Kamilla og Tyven, Goonies og alle andre historier som alle var preget av moral og viktigheten av å gjøre det rette og samtidig ta vare på de man var glad i. Ser man på mye av ungdomsfilmene spesielt, fra 80-tallet og tidlig 90-tall er dette noe som også er representert der. Dette er en periode i film og tv som nok mange savner midt i alt plastic fantastic som er representert i film og tv i dag. Det er langt fra Ronja Røverdatter til Kardashians og en plass på veien har vi mistet noe av  ungdommens uskyld, de blir voksne så mye fortere i dag. Derfor var det en befrielse når tv-serien Stranger Things kom ut ifjor og tok oss rett tilbake til 80-tallet. Nå har 80-tallet og dets verdier kommet på lerretet også i Andy Muschiettis regi.

Filmen i seg selv er jo sentrert rundt en gjeng med ungdommer som opplever problemer både hjemme og på skolen. De kommer sammen og står sammen mot grusomme familiemedlemmer, mobbere og etterhvert Pennywise. Replikkene er vittige og det er tydelig at manusforfatterne har kost seg på jobb, jeg ler i hvert fall godt. Plotet er lagt ganske nært det i versjonen fra 1990 men det er også gjort en god del endringer som var mer virkningsfulle og hadde bedre visuell effekt enn i 1990 utgaven hvor edderkoppen mot slutten ikke får deg til å vri deg av skrekk, men av rent ubehag fordi effektene er så dårlige. Denne utgaven av IT er sentrert rundt første del av historien, altså når de er barn og møter Pennywise for første gang. Jeg er litt i tvil om jeg vil like andre delen som allerede er under utvikling skal vi tro regissøren.

Pennywise fra helvete

Jeg har ikke spesielt skrekk for klovner i seg selv, jeg syns de er tåpelige med mindre de kommer i John Wayne Gacy sin utgave. Pennywise fra 1990 var grei nok, men ikke noe jeg syns ga grunnlag for noen klovnefobi. Men Bill Skarsgaard sin Pennywise får meg til å revurdere min manglende fobi mot klovner. Ikke bare gir sminken og stylingen et ekstremt visuelt uttrykk, men Bill Skarsgård sin mimikk, kroppsspråk, stemme og levering av replikkene er bare helt vanvittig bra, helt ned til den der lille klysa med sikkel som stadig truer med å forlate leppa.

Sosialrealisme og skrekk

Er du ute etter en skrekkfilm som skal jage deg opp fra stolen med jevne mellomrom er ikke dette en sånn film med stadige skrekk elementer. Joda, du blir skremt innimellom, men det som er greia med denne filmen er den uhyggen som stadig bygges opp. Stemningen er upåklagelig ubehagelig gjennom hele filmen, og DET er egentlig det viktigste i enhver skrekkfilm. Da vil du reagere når skrekk situasjonene oppstår. En annen anmelder påpekte dette med at familien nesten var det skumleste med hele filmen, og det kan jeg absolutt være enig i. Det er en god doses sosialrealisme i dette her også, med foreldre som mishandler ungene sine på en eller annen måte. Det hele er som regel subtilt så du bare aner konturene av det, men det er med å bygge opp stemningen i filmen, og gir enda sterkere bånd mellom ungdommene. Jeg har i grunnen bare en ting å utsette på filmen og det er deler av slutten som ikke henger helt i sammen men jeg kan jo ikke røpe hva det er, du får se den selv rett og slett.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *