(18.02.2014) Internasjonale forsøk på å beskytte sivile i Den sentralafrikanske republikk har så langt slått feil. Leger Uten Grenser krever umiddelbar handling fra FNs sikkerhetsråd og afrikanske stater for å stanse volden og trappe opp humanitær hjelp til de rammede.
Den ekstreme volden mot sivile og de målrettede drapene på minoritetsgrupper i Den sentralafrikanske republikk illustrerer hvor fullstendig det internasjonale samfunn har sviktet i å beskytte denne befolkningen. Leger Uten Grenser er dypt kritisk til den internasjonale responsen på krisen, og mener verden har vendt det sentralafrikanske folk ryggen.
Nå ber hjelpeorganisasjonen både giverland og medlemmene av FNs sikkerhetsråd om å mobilisere for umiddelbart å stanse grusomhetene mot befolkningen, sørge for sikkerhet så folk kan bevege seg fritt uten å frykte for sine liv, og å organisere en massiv nødhjelpsinnsats for å møte befolkningens grunnleggende behov. Lokale og nasjonale ledere må gjøre sitt ytterste for å stanse volden og sikre bedre beskyttelse.
– Mangelen på beskyttelse er helt klart det som bekymrer oss mest. Vi behandler tusenvis av skadde og ser hundretusenvis av mennesker som må flykte for å unngå å bli regelrett slaktet ned. Jeg er sjokkert over mangelen på engasjement og mobilisering fra de politiske lederne i Sikkerhetsrådet, og over den svært begrensede responsen fra AU og afrikanske land for å håndtere volden som nå river Den sentralafrikanske republikk i filler, sier nødhjelpskoordinator Lindis Hurum. Hurum ledet i desember og januar Leger Uten Grensers arbeid for de fordrevne på Bangui flyplass.
Macheter, granater og skytevåpen
Både muslimske og kristne sivilister er fanget av volden, som er satt i gang av de væpnede gruppene med hovedansvaret for grusomhetene. Siden 5. desember har Leger Uten Grenser behandlet over 3600 sårede i hovedstaden Bangui og andre deler av landet. Pasientene har hatt machete-, kniv, granat- og skuddskader, i tillegg til andre voldsrelaterte skader.
Leger Uten Grenser opplever til stadighet voldelige angrep i nærheten av eller inne på sykehus. 12. februar tok væpnede menn seg inn på sykehuset i byen Berberati, hvor Leger Uten Grenser jobber. Mennene avfyrte skudd og truet pasienter. To pasienter flyktet fra sykehuset.
Ved utallige andre tilfeller har lokale ledere, religiøse myndighetspersoner og Leger Uten Grensers helsearbeidere måttet fysisk gå imellom i situasjoner hvor væpnede menn har angrepet eller truet mennesker, inkludert syke og sårede pasienter. Ofte nekter pasienter å la seg transportere i ambulanse, i frykt for å bli utsatt for nye overgrep. Andre ganger har den generelle usikkerheten gjort det for farlig å reise langs veien.
Redde for dra til sykehus
Leger Uten Grenser jobber på åtte steder der rundt 15.000 sivile er samlet i sykehusbygninger, kirker og moskeer, hvor de lever i frykt for å bli drept. Bare i byen Bouar er 6000 muslimer fanget og frykter å bli angrepet hvis de forsøker å komme seg bort. Folk er redde for å dra til sykehuset, selv når det kun ligger noen få hundre meter unna.Leger Uten Grenser har derfor åpnet helseposter i mange av disse enklavene, blant annet i Bangui.
I løpet av de siste to ukene har titusener av muslimer fra Bangui, Baoro, Berberati, Bocaranga, Bossangoa, Bouca, Bozoum og Carnot flyktet eller blitt kjørt ut til nabolandene av internasjonale militærstyrker som ellers har vist seg ute av stand til å beskytte dem.
Andre, som har evakuert den nordvestre delen av landet og tatt seg til Bangui, er nå fanget i enklaver og leirer hvor de lever under ekstrem frykt. Titsener har også flyktet ut i bushen, uten tilgang til beskyttelse eller humanitær hjelp.
Konsekvensene av volden er blitt enda mer dramatiske på grunn av den manglende humanitære hjelpen. Selv de mest grunnleggende behov går udekket. Hjelpen har vært elendig i Bangui og så godt som ikke-eksisterende i resten av landet. Mangelen på mat, vann og husly er dødbringende.
Forsinker hjelpen med overlegg?
Et av de verste eksemplene er Banguis internasjonale flyplass, Mpoko. Her bor om lag 60.000 internt fordrevne, med fire liter vann per person per dag og under grusomme sanitære forhold. Rullebanen ligger bare noen få hundre meter unna.
– Ser man på de umenneskelige forholdene på flyplassen, er man nødt til å spørre seg om den trege nødhjelpsresponsen er forsinket med overlegg for å drive folk bort. Med tanke på volden i Bangui er det avgjørende at de fordrevne selv får velge om de vil reise hjem eller søke trygghet andre steder. Hjelpen må gis der de fordrevne føler seg mest trygge, sier Lindis Hurum.
Leger Uten Grenser har tilsammen 2240 internasjonale og sentralafrikanske hjelpearbeidere på plass i 16 ulike byer i Den sentralafrikanske republikk. Selv om usikkerheten hver dag legger hindringer i veien for arbeidet, viser Leger Uten Grensers tilstedeværelse at det er fullt mulig å yte humanitær nødhjelp.
– Den sentralafrikanske republikk har vært glemt i mange år, men krisen vi nå er vitne til, er uten sidestykke selv i dette landet. Verden må mobilisere umiddelbart, ikke om en måned eller seks måneder. Vi ser grusomme overgrep hver eneste dag. Dette er en massiv katastrofe som får spille seg ut mens internasjonale sitter og ser på. Det å ikke hjelpe til er et bevisst og overlagt valg om å vende det sentralafrikanske folk ryggen, sier Hurum.
Volden i Den sentralafrikanske republikk
Som hevn for ekstreme voldshandlinger begått av eks-seleka-styrker, har lokale selvforsvarsmilitser kalt anti-balaka gått til kollektive angrep på muslimske sivile, som de anser som en potensiell politisk base for Seleka. Dette har ført til et kaos av vold og plyndring som de siste ukene hovedsakelig har rammet muslimske lokalsamfunn, men kristne miljøer er også ofre for volden.
Leger Uten Grenser har jobbet i Den sentralafrikanske republikk siden 1997, og jobber i dag i Batangafo, Boguila, Carnot, Kabo, Ndéle, Paoua, Bria, Zémio, Bangui, Bouar, Bangassou, Bozoum, Bossangoa, Bria, Yaloke og berberati. Over 240 internasjonale og 2000 sentralafrikanske hjelpearbeidere jobber for Leger Uten Grenser i landet. Leger Uten Grenser hjelper også flyktninger fra Den sentralafrikanske republikk i Kamerun, Tsjad, Den demokratiske republikken Kongo og Kongo-Brazzaville.