Disse ordene sa 11 år gamle Neda Ibrahim til Dagsrevyen da de besøkte Norges største asylmottak, og disse ordene pryder forsiden til Kari Gellein og Tine Poppes bok om de lengeværende asylbarna. Barna som norske myndigheter ser ut til å helst ville glemme.
Anmeldt av Jessica Ryan Foto: Tine Poppe
De siste årene har det jevnlig blitt reist store diskusjoner om de lengeværende asylbarna. Grasrota kjemper for barnas rettigheter og myndighetene taler høyt for innvandringsregulerende hensyn som ser ut til å veie mer enn barnas beste i UNE sine mange avslag. I denne boka møter du som leser flere barn som sitter på asylmottak over hele landet, og ingen av dem kjenner sin fremtid. De lever i fattigdom og utrygghet, noe som selvfølgelig setter sitt preg på dem.
Forfatter Kari Gellein og fotograf Tine Poppe brukte åtte måneder på å reise rundt å besøke 28 av de 450 barna som bor på asylmottak rundt om i landet. Poppe og Gellein ønsket med denne boka å formidle barnas hverdag i Norge.
Intervjuene med barna er korte og konsise men sterke. Barnas refleksjoner er mange og viser både hvor vanskelig de har det og hvordan de opplever sin situasjon kontra de andre norske barna sin situasjon. For faktum er jo at flesteparten av disse barna er født i Norge og burde dermed bli betraktet som norske. Eller er det sånn det fungerer?
Boken åpner med forord av Dag Hareide som har vært rektor ved Nansen Skolen fra 2006. Det er et rørende forord som vekker interesse for bokens tema. Dette etterfølges av en redegjørelse av lovgivning og årsakene bak de lengelevende asylbarna sin situasjon, skrevet av Jon Ole Martinsen. Martinsen er rådgiver i NOAS og følger der opp stortingsmeldingen D. Visste du for eksempel at i 1996 og 2006 ble det gitt amnesti til barn som hadde sittet lenge i mottak, og at dette førte til at de fikk oppholdstillatelse i Norge? Så kan man jo spørre seg om hvorfor den nåværende regjeringen sliter med å gjøre det samme for disse barna på tross av at FN’s barnekomité kritiserte norske myndigheters behandling av de lengeværende asylbarna.
Jan Erik Vold har bidratt med det som kan sies å være kortversjonen av Jon Ole Martinsen sin informasjon i en seksjon som er kalt Enkel lærdom. Denne består av seks forskjellige dikt som setter enkle ord på denne vanskelige problemstillingen. Hvorfor? Fordi den burde faktisk ikke være vanskelig om man var opptatt av medmenneskelige hensyn og barns rettigheter.
Etter de sterke intervjuene med barna kommer psykolog Karl Eldar Evang med informasjon om psykologiske seneffekter som disse barna risikerer og hvorfor. Han forteller om de enkle følelsene som fort kan bli vanskelige. Om den stadige sammenligningen med de norske barna og hva den gjør med asylbarnas selvfølelse og selvbilde.
Evang fokuserer også på hvordan traumene foreldrene opplever vil påvirke barna og hvordan foreldrenes angst og depresjoner etter traumene faktisk også kan videreføres til barna. Som han skriver så fint, dette er snakk om barn. De har behov for å være som alle andre, behov for å være med andre og behov for et stabilt og godt hjem. De har også behov for å vite at de har en fremtid og at den er trygg.
Hoveddelen av boka er bygget opp av intervjuer med lengeværende barn i deres midlertidige hjem. Det er enkle intervjuer som understreker at dette er barn, med barns behov i fokus. Kari Gellein har bakgrunn innen pedagogikk som kommer tydelig frem i måten hun nærmer seg barna på i disse intervjuene. Hun nærmer seg barna med respekt og forståelse, noe som innbyr til tillit og dermed gir henne de gode historiene.
Fotograf Tine Poppe har illustrert flere bøker de siste 15 årene, og hennes gode øye har her sørget for mange fine bilder med gode historier, og de fleste komplimenterer barnas historier veldig godt. Dette er barn fra familier som har rømt fra krig og fattigdom. Poppe sine illustrasjonsfoto viser at de fremdeles lever i fattigdom, og noen av bildene kunne like gjerne vært tatt i konfliktfylte områder, som i velferdssamfunnet Norge. Spesielt verdt å nevne er bildene i intervjuene av Neda, Dorna og Ovin og Onal sine intervjuer.
Dette er en bok som uten tvil gir de lengeværende asylbarna et ansikt, og kanskje kan den være med å påvirke på det norske folk og de norske myndigheter til å kjempe for en mer human behandling av disse barna. Boken gir et godt innblikk i deres hverdag gjennom både tekst og bilder.
Det er dog viktig å ha i bakhodet at dette er en veldig ensidig bok, der få fra norske myndigheter har uttalt seg og det er heller ingen fagbok. Den presenterer heller ingen løsninger på problemet med de lengeværene asylbarna. Den etterlyser derimot engasjement fra norske myndigheter.
Men boken lykkes i å fremstille barna og deres liv på en måte som gjør at alle vil forstå hvor vanskelig deres situasjon er. Dette er en bok som flere burde lese, spesielt de politikerne som nekter å ta ansvar for disse barnas situasjon.
Dette er ytterste venstrepolitikk så det griner etter!!!