En usannsynlig sterk og viktig film om et ekstremt vanskelig tema.
Anmeldt av Jessica Ryan
Førskolelæreren Lucas sitt liv har raknet etter en tung skilsmisse og han flytter til en liten provinsby i Danmark, hvor han jobber i en barnehage. Han er elsket av barna som den eneste mannen i barnehagen, og han elsker virkelig å jobbe med dem også.
Ettermiddagene bruker han sammen med jaktkompisene sine og deriblant hans bestevenn Theo. Theo har en liten datter som heter Klara som får noen merkelige ideer om ting innimellom. Hun har en velutviklet fantasi og hun er et barn med alt det innebærer. En dag når barnehagens stengetid nærmer seg, sier hun noe til førskolelærerinnen Grethe, uten å helt forstå konsekvensene av det hun sier. Hverken for henne selv eller for Lucas.
Regissør Thomas Vinterberg og hans team gjorde mye research på blant annet Bjugnsaken og lignende saker i USA før de laget Jagten. Vinterberg har i intervjuer forklart at en av grunnene til at han lagde denne filmen, var for å ta et oppgjør med den overbeskyttelsen som barn utsettes for nå. Da han vokste opp var det ikke problematisk å bli klemt av en voksen eller sitte på fanget til en voksen som var naken. I dag er det slik at alt kan tolkes i feil retning og det betyr dessverre at selv om intensjonene er aldri så gode vil det alltid bli et offer når slike anklager reises. Enten det er det påståtte offeret eller den påståtte gjerningsmannen, en av dem vil ha fått sitt liv ødelagt.
- Lille Klara under et av intervjuene med det som antas å være en psykolog.
Dette er en kompleks problemstilling og en veldig modig regissør som tørr å stille disse spørsmålene i en tid hvor all fokus har vært på å få voksne til å tro barna som kommer med anklagene. Det har vært en lang vei, men kanskje det er nettopp nå det er rette tiden å vise at medaljen også har en bakside?
I filmen får man se flere situasjoner som alle bidrar til at barnets historie blir utviklet til noe helt annet enn hun i utgangspunktet sa. Blant annet blir hun spurt med ledende spørsmål under intervjuer. Foreldre som sier til henne at hun sannsynligvis har fortrengt det som har skjedd, men det har jo skjedd.
- Foreldrene til Klara i kirken på julaften.
Et av de største problemene er de velmenende voksne i barnehagen, hvor samtlige har for lite kompetanse i hvordan man forholder seg til mistanker om seksuelle overgrep. Ikke minst den flotte symptomlisten som blir presentert der mareritt og hodepiner betyr at barnet kan være misbrukt. Da er det ikke rart at det dukker opp barn og historier over hele linja, når foreldre som også sitter uten kompetanse skal spørre ut sine barn for å finne ut om de har opplevd noe lignende. Når man da legger til småbydjevelen, sladder og rykter er det hele komplett og en manns liv er nær ved å bli ødelagt.
Mads Mikkelsen vant pris for beste hovedrolle i Cannes for sin tolkning av Lucas, og det sjokkerer ikke at han har fått annerkjennelse for hans fantastiske jobb. Dette må uten tvil være en av hans beste roller. Du gråter for og med denne slagne mannen etterhvert som han forfaller, fordi den urettferdigheten han utsettes for er så grusom. Mikkelsens kompromissløse skuespill er grunnen til at du blir så engasjert i historien, og den tvinger deg til å stille deg selv et spørsmål. Hvordan ville jeg reagert i samme situasjon? Ville jeg være i stand til å håndtere mistankene, sorgen og tilgivelsen på samme måte?
- Regissør Thomas Vinterberg.
Dette er en av årets virkelig viktige filmer. Ikke bare for Ola Nordmann, men for de som jobber med barn daglig enten det er på skole, i helsevesen, rettsvesen eller barnevern. Filmen retter søkelyset mot en side av overgrep som man trenger mer kunnskap om, nemlig barn som vitner og voksne som tolker av barns vitnemål.
Heldigvis finnes det Universiteter som har tatt filmen til hjerte og har latt sine førskolestudenter se den som en del av opplæringen. Gjerne med påfølgende kurs om samtaler med barn om overgrep. Hva sier man og hva sier man ikke? La oss håpe at flere skoler ser verdien i å få vist denne filmen.
Denne filmen gjorde sterkt inntrykk på meg, og den var direkte ubehagelig og vond å sitte å se på. Ikke bare forfallet til Lucas, men barnet som opplever stor skyldfølelse og sorg uten egentlig å forstå hva som skjer. Å se relasjonene til Lucas og vennene hans bli preget av mistro og manglende tillit er tøft.
Men det var absolutt verdt å pine seg gjennom det, for man sitter med nyttig kunnskap etterpå, og det er kunnskap som bør nå alles ører. Så takk til Thomas Vinterberg for at han turte å lage denne kompromissløse filmen.