Jeg har gjort en ny oppdagelse, Jon Fosse.
Selv om oppdagelsen for meg er ny, er det liten tvil om at Jon Fosse er høyt elsket i Norge. Han er en prisbelønnet norsk forfatter og dramatiker som har bodd i statens æresbolig Grotten i en årrekke. Han satte opp sitt første teaterstykke Og aldri skal vi skiljast i 1994 og dette stykket ble starten på en karriere som internasjonalt anerkjent dramatiker med stykker som er oversatt til 30 språk.
Dette er noe av det som er spennende med å anmelde teaterstykker, man blir kjent med nye stykker, man oppdager nye dramatikere og skuespillere som man kanskje aldri hadde brukt penger på ellers. Fosse skrev En draum om hausten i 1999 og stykket handler i grove trekk om relasjoner og hvordan de utvikler seg basert på de valg vi tar og ikke tar.
Vi møter en mann som er på oppdagelsesferd i sitt eget sinn etter å ha møtt en tidligere flamme på kirkegården. Han har mistet kontakt med sine foreldre, gått fra kona og ikke minst mistet kontakt med sin egen sønn. Igjennom litt over en time ser vi hvordan hans valg har påvirket han selv og ikke minst de rundt han. Han tar oss med på en reise gjennom følelser som sorg, anger, kjærlighet og med en liten snert humor innimellom. Men det som slår deg med en gang er at dette er et stykke som virkelig krever mye av de som står på scenen, både fysisk, psykisk og emosjonelt.
Jon Fosse har en egen evne til å ta et dypdykk i menneskesinnet og ved hjelp av helt enkle hjelpemidler og få skuespillere på scenen, så får han frem et av de vondeste og såreste stykkene jeg har sett på lenge. Det som står i fokus er skuespillerne og ikke vanvittig scenografi og kostymer. Du finner ikke noe overflødig på denne scenen. Men det minimalistiske er allikevel virkningsfullt i seg. Når man skjønner dynamikken og de forskjellige rollene så blir man engasjert i dialogene som består av ganske lange replikker som det er et under at de på scenen husker og klarer å levere med den innlevelsen de gjør.
Det å klare å få et litt humoristisk tilsnitt er ganske viktig i et så alvorlig stykke, for å få frem kontrastene mellom de gode tingene og de vonde tingene i livet. Janny Hoff Brekke som spiller moren til mannen, er en av de beste innslagene i stykket. Hun fremstår som en veldig fin frue som på tross av Frognerfruemasken, har følelser som hun til tider må få ut. Til tider fører dette til noe humor, men med verdighet. Gard Skagestad spiller mannen som jobber hardt med å få litt oversikt over sitt liv og sine valg. Dette er et stykke hvor vi alle kan relatere oss til noen av følelsene vi ser på scenen.
Er du lysten på å se et stykke få frem det beste i fantastiske skuespillere, bør du benytte muligheten i løpet av de neste to dagene. Det er bare to visninger på Det Norske Teateret denne høsten.