Min kamp

Ok, jeg skal innrømme at jeg nok er en av de få som ikke har lest Karl Ove Knausgård sine bøker. Men jeg er jaggu glad for at jeg fikk med meg teaterstykket som er basert på bøkene. 

Det er ikke mange som har gått glipp av at Karl Ove Knausgård har gjort stor suksess i inn og utland med sin bokserie Min Kamp. En serie som tar for seg hans liv på godt og vondt. Det var mange som kalte han pretensiøs og navlebeskuende når han kom ut med bøkene, men samtidig har han gitt et utrolig godt innblikk i den tiden vi lever i og alle de dilemma som vi kan komme i etterhvert som livet skrider frem. Vår hverdag preges av valg fra vi står opp til vi legger oss, og noen av dem har større innvirkning på livet enn andre, også i Knausgård sitt liv.

Det enkle er ofte det beste
Scenografien er enkel men allikevel kraftfull, en stor stein står midt på scenen og bader i lys. Det er fire skuespillere på scenen, og de representerer forskjellige sider av Knausgård selv og hans omgangskrets. Litt forvirrende først, men når man skjønner dynamikken blir det desto mer virkningsfullt. Enkle rekvisitter tas frem og settes tilbake ettersom de trengs, men dette er ikke et forstyrrende element i forestillingen, slik det kanskje kan bli noen ganger. Kostymene er også enkle, ikke noe store sprell på den fronten. Igjen står det fire skuespillere som virkelig må eie den scenen de står på, ellers vil det faktisk ikke fungere i det hele tatt.

Foto: Erik Berg
Øystein Røger skriver for harde livet. Foto: Erik Berg

Noe av det som er mest virkningsfullt og som så ut til å skape sterkest reaksjoner hos publikum var den tordnende stemmen som skulle representere Knausgård sin far og den makt han hadde over gutten. Alle som har vært i en slik relasjon vil nok akkurat som skuespillerne på scenen, krympe seg når den tordner over høyttalerne. Spesielt en situasjon der faren tvinger Knausgård til å spise mange epler for å vise hvor grådig han var dagen i forveien da han tok to, er skikkelig hard å se på. Igjen enkle virkemidler satt sammen med grådig godt skuespill som gjør at det river i marg og bein.

Skam og skyldfølelse
Historien i seg selv er utrolig spennende og man får et nakent innblikk i sjela til en plaget mann, men det som gjør det hele verdt det er faktisk skuespillerne. For det første er det noen uhorvelige tekstmengder de har å forholde seg til, hvilket ikke er rart ettersom det er 3622 sider som kokes ned til 2.5 timer på teater. Rollene krever mye fysisk av skuespillerne som virkelig må gi alt på scenen, også i noen veldig fysiske scener. men det viktigste her er måten de klarer å få frem den altoppslukende angsten og skammen som har preget Knausgård i hans jakt på en slags normal eksistens der han må forholde seg til relasjoner enten han vil eller ikke. Det er helt utrolig hvor godt de fire som står på scenen jobber, med hele seg og i relasjon til hverandre. Det er komplekst og vakkert på samme tid. Spesielt spennende var det å se Christian Rubeck på scenen og ikke på skjermen. Han har etter utdannelsen ved Drama Centre London i 2003 klart å få seg en solid og god karriere, som ser ut til å bli bare bedre og bedre. Han er forøvrig den eneste av disse fire som ikke har gått på Statens Teaterhøyskole, og nettopp derfor er det ekstra gøy å se at han gjør det så bra på scenen.

terning6Regissør Ole Anders Tandberg har ikke falt for fristelsen og latt de kvinnelige skuespillerne spille de mer sarte sidene av Knausgård, og godt er det. De får frem kontrastene i Knausgård uten at det blir fylt til randen av klisjeer. Ingjerd Egeberg får frem mye kraft og sinne, samtidig som hun også får frem en del mykere sider hos Knausgård. Agnes Kittelsen er ikke fysisk sett den største men hun har en enorm pondus bak alt hun sier og gjør på scenen. Øystein Røger har en lang og god karriere bak seg, hvor han blant annet har jobbet med en del Jon Fosse oppsetninger, noe som kommer han til nytte her. Stykket kan sies å ha en del klare fellestrekk med Jon Fosse sitt arbeide, spesielt når det kommer til å gå i dybden på menneskets gode og vonde følelser og de valg man tar.

Har du ikke hatt muligheten til å få med deg stykket enda? Det spilles på Centralteateret til 22 desember i år. 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *