Gleden er like stor hver gang jeg finner ut at det er ny Wistingbok på gang. Det innerste rommet av Jørn Lier Horst er et skikkelig spennende mysterium, med ytterst få drap.
Noen karakterer du leser om blir du bare glad i og vil de skal skrives bøker om dem for evig tid, Wisting er en sånn karakter som er herlig uperfekt, menneskelig, ujålete og lite pretensiøs. Du kan liksom ikke annet enn å sette pris på han der han navigerer rundt i dette spennende mysteriet sammen med datteren Line.
Om boka
I Det innerste rommet blir Wisting kalt inn på teppet av Riksadvokaten i forbindelse med arbeiderpartiveteranen Bernhard Clausen sitt dødsfall. Det viser seg at på hytta til Clausen er det oppdaget noe som sår tvil om alt Clausen sto for. Det er mistanke om korrupsjon på høyt nivå og det settes ned en hemmelig etterforskningsgruppe med blant annet datteren Line.
Les anmeldelsen av Katharina koden.
Saken må holdes borte fra presse og allmennhet til de har funnet svar på hva som egentlig skjedde inne på det innerste rommet. Det viser seg også at saken kanskje henger sammen med et annet mysterium der en ung mann forsvant fra en fisketur ved Gjersjøen i Oppegård. Adrian Stiller har fått denne saken i sin Cold Case gruppe, så til Wistings store irritasjon kan det se ut til at de må samarbeide om denne saken.
Wisting’s akilleshæl
For meg var dette en litt uventet retning å ta Wisting i, men jeg syns faktisk det virker. Jeg liker det stadig økende fokuset på relasjonen mellom Line og Wisting, det gjør boka jordnær og menneskelig. Relasjoner mellom mennesker er veldig viktig del av livet, og det gir mer dybde til karakterene i boka når relasjonene blir tydeligere på godt og vondt. Line er jo hans store stolthet, men også hans akilleshæl på mange måter. Relasjonen dem imellom er jo heller ikke uten problemer, men gjennom det å sette faren på plass fremstår også Line som en sterk og uredd kvinnefigur. Hun har også fått sin egen lille akilleshæl, nemlig sin datter. Jeg liker veldig godt skildringene av de tre sammen, veldig naturlige scener som gir en ny dimensjon til bøkene.
Les anmeldelsen av Når det mørkner.
Noe av det som også gjør bøkene til Horst så bra er den gode driven i det veldig tilgjengelige språket. Du trenger ikke være litteraturprofessor med sans for obskurt språk for å sette pris på disse bøkene. Han klarer å få selv de mest avanserte tingene i politiet til å bli håndgripelig for oss som ikke har en fot innenfor og dialogene er godt skrevet. Horst er også god på å få leseren til å føle seg lynende intelligent når de skjønner ting før løsningene kommer i boka, derfor føler man ikke at boka blir veldig forutsigbar. Det er dessuten så mange tvister i plotet som avdekkes jevnlig, at det skal godt gjøres å forstå alt før det blir avslørt i boka.
Ikke bestialsk men intelligent
Jeg har en tendens til å ramle litt av lasset når det blir for mye politikk, korrupsjon, ran og maktspill. Jeg liker det litt bestialsk, med masse gode, utspekulerte drap og plot som virkelig vrir hjernen. Men på tross av dette må jeg si at Det innerste rommet traff en nerve og engasjerte. Den var ikke bestialsk, men den var intelligent. Å klare å holde trådene i de forskjellige mysteriene og veve dem sammen som Horst har gjort, er mesterlig. Han holder leserens nysgjerrighet pirret gjennom hele boka. Hvilket viser at man kan faktisk skrive krim uten et eneste bloddryppende drap og allikevel gi leseren en spennende opplevelse.