Vi lever i et fritt samfunn, et demokrati med ytringsfrihet, sosiale rettigheter, et velfungerende velferdssamfunn. Vi kan protestere, sende klager, felle ledere, kaste regjeringer uten å risikere personlige konsekvenser. Så heldige er vi faktisk i Norge.
Friheten vår tar vi for gitt. Den er grunnlovsbestemt og ingen kan rokke ved det. Ser vi ut i verden er bildet et helt annet. Friheten kommer med konsekvenser, av det alvorlige slaget. Friheten er absolutt ikke selvfølgelig. Dissidenter og journalister har betalt den ultimate pris for denne menneskeretten som er så fraværende i enkelte land og de totalitære regimer verden over styres av mennesker med kun ett mål for øye: Total underkastelse.
Det var med dyp ydmykelse og kanskje litt selvforakt jeg deltok på Oslo Freedom Forum (OsloFF) denne uken. Møte med menneskene som har tatt kampen mot regimene og som har turt å si imot makthaverne. Menneskene som har flyktet fra eget hjemland pga sin overbevisning og deres kamp for folkerett, likestilling, menneskerettigheter og dype ønsker om et demokrati, har virkelig satt spor hos meg.
Undersøkelser viser at overlevelsen for nye demokratier fra totalitære styrer har sunket drastisk. 30% på 40 år. Dette er urovekkende. Hva er det i den menneskelige natur som får enkelte til å ønske å ha slik makt over andre? Hva er så farlig med det frie ord?
Ord er makt, men ord er også livsfarlige. Å ha egne meninger, tanker, følelser, tro og overbevisning har tatt livet av tusener av mennesker gjennom historien. Menneskers rett til å bestemme over eget liv er en drøm for mange, en utopi for enkelte og en grunnleggende folkerett for de heldige.
Nye krefter krever sin rett til å bli hørt, men blir holdt igjen. Ungdommen er fremtiden sies det, men de unge demokratiforkjemperne vil delta nå, ikke senere. De ønsker å delta i debatten og være blant beslutningstakere, «Youth are not the future, they are the presence». Et klart signal om at yngre krefter også har en rett til å bli hørt kunne Amira Yahyaoui fortelle oss.
Likestilling til rett til utdannelse og personlig utvikling er heller ikke en absolutt rettighet. Fra Iran fikk vi høre fra Maryam Faghihimani som vokste opp et Ayatollah-regime i eget hjem. Hun ønsket utdannelse og måtte kjempe en lang kamp med sin ideologiske far før hun tok den vonde beslutningen å forlate sitt elskede Iran i bytte mot frihet og demokrati i vesten.
Historiene er mange, fra små og store stemmer. Mennesker som ved bruk av ord blir fengslet, torturert, drept, deportert. Dette kun fordi de har stått opp mot makten. Journalister, fritenkere, dissidenter som ønsker et fritt liv.
Ji Seong-ho, en politisk flytning fra Nord-Korea, mistet et ben og en hånd under flukten til Sør-Korea. Han var fengslet og torturert for sine meninger. På Oslo Freedom Forum viste han frem krykkene hans far fikk laget til han før han flyktet til Sør-Korea. En sterk personlig historie som rørte hele salen. Selv tolken klarte ikke holde tilbake følelsene.
Så der satt vi da og hørte disse historiene fra alle slags mennesker som har et felles mål, et fritt demokrati. Midt oppi alt dette slo det meg hvor heldige vi egentlig er her hjemme på berget og hvor lite vi egentlig har å klage på eller kritisere. I 70 år har vi kunnet leve fritt, men spør våre besteforeldre, de som kjempet for et fritt Norge. De har kjent regimet på kroppen. Frykten for å bli arrestert og torturert. De kjempet en kamp for demokratiet, for friheten og landet vårt.
Akkurat denne kampen er det tusenvis som kjemper hver dag verden over. Våre fem år under tysk okkupasjon er nærmest ingenting sammenlignet med andre steder, men vi har en erfaring, en historie som burde ligge i ryggmargen hos den oppvoksne generasjon. Ikke ta demokratiet for gitt. Vær beredt til å kjempe mot totalitære regimer. Folkerett, likestilling og humanitet må være grunnstener i ethvert samfunn.
Bra å bli minnet på hvor usedvanlig heldige vi er i Norge – i en verden som er dominert av vold,flukt, undertrykkelse og krenking av menneskerettigheter. Dog Norge er ikke lenger en fredsnasjon, med deltagelse i 8 kriger siden 1990 årene og en økende stor våpenproduksjon og eksport. Kald krig retorikken hisses igjen opp av en blåblå regjering. Heldigvis har vi anledning til å ytre oss i mot – motkreftene er der inkl. innen det militære. Vi kan fortsatt ytre oss fritt og vi skylder demokratiet å gjøre det !