Rekk opp hånda om du har en av de som har vokst opp med Kevin Williamson sitt arbeide på tv-skjermen og er glad til at han også ble voksen til slutt. Ja, og om du er glad for at Kevin Bacon la igjen danseskoa hjemme…
Anmeldt av Jessica Ryan
Noe sier meg at du sitter med minst en hånd i været? Var man i ungdomsårene på 90-tallet var det umulig å gå glipp av Dawson’s Creek, Skrik-filmene og I know what you did last summer. Kevin Williamson visste hva ungdommer ville ha, det er det liten tvil om. Han vet fremdeles det, ettersom han har laget The Vampire Diaries som surrer og og går over hele verden for tiden, men nå har han også funnet ut hva voksne vil ha. De vil ha spenning, plot med mange tvist and turns i og tenking utenfor boksen. Ergo, han har laget The Following.
I The Following møter vi FBI-agenten Ryan Hardy som igjen må fange seriemorderen Joe Carroll etter at han har klart å rømme. Carroll en karismatisk mann som har klart å få seg en skikkelig fanskare, med litt spesielle måter å vise tilhørighet på. Så blir Carrol sin sønn Joey kidnappet og man ser stadig flere biter i dette stadig voksende puslespillet.
Sterkt manus
Styrken i denne serien er uten tvil manuset. Uansett hvor bra skuespillere, locations og utstyr man har så nytter det ikke om manuset er elendig. Det er også et plot det er lett for manusforfatter å gå seg vil i, rett og slett skrive seg inn i et hjørne fordi det er en komplisert historie med nye WOW-øyeblikk hele tiden. Akkurat når du tror du skjønner greia, så viser det seg at du ikke skjønner en dritt. Han leker med andre ord med seeren på mesterlig vis. Det skal også sies at han er rå på å skape gode dialoger. Nå er de litt mer innholdsrike enn i tidligere prosjekter, men han har ikke mistet hele humoren sin enda.
Det er også tydelig at han har lest seg godt opp på tematikken, ettersom mye av det er hentet ut fra diverse pensum om profilering, etterforskning og politiets prosedyrer. Selv om det nok er en god del kreative friheter som er tatt her, ser du allikevel at han har lagt en god faglig grunnmur.
Krevende for skuespillerene
Serien er fylt til randen av dyktige skuespillere og dette er en serie som har roller det kan være relativt vanskelig å spille, så det er godt gjort at de klarer å forholde seg troverdige gjennom stort sett hele løypa. Når sesongen nærmer seg slutten kan man bli litt lei av å bli lekt med i et par episoder, men så tar det seg opp igjen i de siste episodene.
For meg var dette absolutt en av godbitene i 2013 og er du en som liker psykologiske krumspring på skjermen så er dette definitivt noe du ikke vil gå glipp av. Sesong 2 har allerede begynt å kjøre i USA, og er ikke så langt unna her heller om jeg husker riktig. I sesong 1 kan du ihvertfall forvente deg mange creepy øyeblikk der haka går i gulvet og øya er på vei ut av øyehulene, spesielt i de første episodene.
Med andre ord er det bare å sette i gang med sesong 1 så du er klar!
[rating=5]