Antihelten det er vanskelig å ikke like, er tilbake i boken Mannen som jaget sin egen skygge.
Stieg Larssons univers vokser videre ført av David Lagercrantz sin penn. Når første boka kom ut var det store diskusjoner om hvorvidt det var greit å fortsette med Millenium serien etter Stieg Larsson sin død. Ihuga fans påsto at det ikke var riktig, spesielt med tanke på alt kontroversen rundt boet etter Larssons død. Det var stor krangel blant de etterlatte om rettighetene til Larsson sitt arbeid. Andre mente det var umulig for Lagercrantz å følge i Larssons fotspor. Han ville rett og slett aldri klare å puste samme livet inn i karakterene. Jeg er selv en av disse som var veldig skeptisk men lot meg faktisk overraske av boken Det som ikke dreper oss. I boken Mannen som jaget sin egen skygge har forfatteren klart å fange Stieg Larssons skrivestil enda bedre enn i forrige boka.
Salander i fengsel
Når vi denne gangen møter Lisbeth Salander er hun i fengsel. Hun gjør det hun må for å komme seg gjennom dagene og sone straffen sin uten problemer. Dessverre er det andre i fengselet som ikke er like opptatt av å holde sin sti ren. Fangen Benito sørger for å styre fengselets innsatte og ansatte med jernhånd. Hun er regnet som den verste i fengselet og takket være ledelsen i fengselet får hun dure på som det passer henne. Salander står som vanlig opp for de svakeste og ender opp med å tirre på seg Benito.
Samtidig har Salander fått besøk av Holmer Palmgren som forteller henne at han har fått fatt i dokumenter som kan gi henne de svarene hun ønsker om overgrepene myndighetene har begått mot henne. Men ikke alle vil at hun skal få kloa i disse papirene, ettersom deres rykte og karriere kan bli ødelagt av det som står i dem. Michael Blomkvist hjelper Salander med etterforskningen og sporene fører til en svært så rik mann med navn Leo Mannheimer. Kan han ha noen av svarene som Salander ønsker?
Tro til Larsson sitt univers
Det første som slo meg etter å ha lest Mannen som jaget sin egen skygge var at skrivestilen er mer i tråd med Stieg Larsson sin stil. Man kan jo tenke at det er kjekt med forfattere som klarer ha sin egen stil. Men akkurat med disse bøkene er det et poeng at han klarer å jobbe med karakterene og miljøbeskrivelsene på samme måte som Larsson gjorde. Han er sterk på karakterbeskrivelser og selv om vi allerede kjenner Lisbeth Salander veldig godt, klarer han å få frem andre sider hos henne. Han klarer også å få på plass historien om Lisbeth før vi ble kjent med henne. I boken møter du nemlig flere lite sjarmerende karakterer ifra Salander sin fortid. Det de har felles er at alle har sin bit med informasjon om hennes fortid. Noe av det Larsson var best på, var nettopp det å kjøre flere forskjellige historier parallelt. For så snøre dem sammen på slutten slik at alt plutselig virket veldig logisk. Det samme klarer Lagercrantz å få til her selv med historier som virker milevis fra hverandre.
Med andre ord så er Mannen som jaget sin egen skygge et hakk opp fra forrige bok. I forrige bok hvor forfatteren jobbet med å bli kjent med både karakterene, universet og ikke minst leserne. Den første boka hans om Salander og Blomkvist var prøvekluten og nå tørr han å ta større sjanser samtidig som han virkelig etablerer seg selv som den som skal videreføre Millenium universet. Jeg som leser føler at han har fått bedre forståelse for karakterene. Han klarer å utvikle dem i det som jeg føler er logisk retning. Som leser, ble jeg dratt inn i boka, akkurat som jeg ble i de tre første Millenium bøkene.