Alt man kan si etter å ha sett Lykkeliten er; respekt Rune. Respekt.
Ja, det er det Rune Andersen fortjener etter en så krevende forestilling som Lykkeliten faktisk må være. Det er en stor scene og Rune Andersen fyller den mer eller mindre helt alene, med historier fra sin oppvekst og om hvordan karrièren hans ble til. De som har sett Rune Andersen og søstrene i programmet Vårt lille land, vet at den oppveksten var alt annet enn enkel.
I 6 etasje i Kjempegaten
Rune Andersen er en av de morsomste menn vi har i Norge. At han er en som har overlevd en oppvekst med en voldelig far, skulle man ikke tro. I Lykkeliten tar Andersen oss med til leiligheten i 6 etasje i Kjempegaten. Det som var lille Runes store verden. Der det bodde mennesker som han var glad i og som betydde alt for at han har vokst opp til å bli den han har blitt i dag.
For han hadde mange av “den ene”. Det var ekteparet over gangen, det var læreren på skolen, det var besteforeldre og det var moren. Alle gjorde sitt for at Rune skulle få så god og trygg oppvekst som mulig. Visste de hva som foregikk bak lukkede dører når faren var hjemme fra seilasen? Den gang snakket man jo ikke så mye om sånne ting. Man blandet seg ikke inn i hva som skjedde hos naboen, men kanskje de allikevel ante hva som foregikk bak den lukkede døren.
Realistisk og gripende
Når man jobber med så tunge tema er det lett at det blir sosialpornografisk, men ikke i dette stykket. Her er det realistisk og gripende. Han sier akkurat nok til å forklare hva som skjedde og gi et bilde av den hverdagen barn i hans situasjon lever med. Det er gripende, og det er regelrett vondt å se på til tider. Han prater også om følelsene etter farens død. Hvordan det er trist fordi man aldri mer har sjansen til å få den unnskyldningen man føler at man trenger. En bekreftelse på at han har anerkjent at det han gjorde var galt. Det er nok mange som vil kjenne seg igjen i den følelsen.
Men forestillingen er også full av lun og varm humor, som tar brodden av det alvorlige. Det er en utrolig fin balanse her som bærer stykket på en fantastisk måte. Det er beskrivelser av de gode minnene han har med seg. Det er beskrivelser av møter han har hatt med mennesker opp igjennom, og morsomme situasjoner han har havnet oppi. Det viser at selv om livet var vanskelig var det godt også. Det var gode stunder som gjorde at man kom seg gjennom alt det andre. Det var gode minner som kanskje etterhvert vil overskygge alt det vonde. Det viser at det er håp og det finnes muligheter, selv om man kommer i fra veldig vanskelige livssituasjoner.
Og Rune? Du er absolutt ikke lydløs lengre…
Forestillingen Lykkeliten går på Nationaltheateret til fjerde september.