Etter å ha hørt rykter om at Lukas Graham var helt rå live, tenkte jeg det var på sin plass å få sjekket dette ut. Spesielt siden jeg har hørt hull i Lukas Graham(Blue Album) skiva siden den kom ut.
Lukas Graham er 27 år, og hadde nok ikke det letteste livet der han vokste opp i Christiania i København, en fristad uten politi og bare de mest basic tingene var tilgjengelig. Men det han aldri manglet var kjærlighet fra sine foreldre, og de oppmuntret han til å drive med musikk. Han ble trent opp i klassisk vokal og han var innom forskjellige kor, gjorde voiceovers og var med i en kjent barneserie på tv i Danmark. Men noe av det beste han visste var når de holdt på på kjøkkenet hjemme, da var det nemlig tid for musikk som Beatles, The Who og masse annen gammel pop og rock med sjel. Hans oppvekst og hans opplevelser preger musikken hans, og låtene høres til tider ut som om de er skrevet av en som er mye eldre enn 27 år.
Men Lukas Graham er ingen soloartist, han har med seg 3 kamerater som er med å gjøre bandet til et hjem; Mark «Lovestick» Falgren (trommer), Magnus «Magnúm» Larsson (bass) og Kasper Daugaard (keyboard). Sjangeren de spiller kaller de for Ghetto pop, siden det er en form for pop som er fargelagt av gammelt soul, RnB, rap og Hip Hop. Selv uten å ha gitt ut noe annet enn et par Youtube Videoer, ble bandet raskt kjent for sine energiske liveopptredener og det tok ikke lange tiden før Europa også fikk øynene opp for denne gjengen fra Danmark. Til slutt signet bandet en kontrakt med Warner Bros Records i 2013 og så lanserte de singlene 7 years og Mama said internasjonalt i 2015.
Action fra start til slutt
Konserten starter med masse energi og både Graham og Magnum er i full rulle fra det øyeblikk de kommer ut på scenen, en dynamisk duo som spiller mye på hverandre gjennom konserten. Det er tydelig at dette er en gjeng som har god kjemi og som har hengt sammen i mange, mange år. Selv nykommeren på pianoet, som ikke skjønte et ord dansk ettersom han var fra New Orleans virket som en del av gjengen. Det er fort gjort å tenke at bandet har ganske begrenset utvalg låter å bruke på konserten, så det må jo bli kjedelig. Foruten låtene på plata, var det også lagt inn noen andre låter og ikke minst en del prat fra Lukas Graham som uten tvil hadde veldig god kontakt med publikum. Han er en entertainer, på sin hals. Det er liten tvil om at alle timene på kjøkken med Beatles og The Who har bidratt til hans utvikling som artist.
Gjengen som kommer på scenen er lite pretensiøse, og det handler om å ha det gøy på scenen og at publikum skal kose seg. Scenen er enkelt bygget, med betongblokker med lys i, og la oss bare få det sagt med en gang, lys showet i seg selv er ganske så rått i sin enkelhet. Vokalt sett høres Graham stort sett bedre ut enn på plata, men et par steder i skifte fra raskere sanger, til mer ballader fikk han litt starttrøbbel, men det gikk fort over. Jeg tror ærlig talt ikke publikum tenkte noe over det, ettersom han er så vanvittig stødig på vokal ellers gjennom hele konserten på tross av mye bevegelse og action. La oss ikke glemme han på trommene heller, som virkelig ga alt gjennom hele konserten, selv om han på sin trone ikke får direkte mye kontakt med sine kamerater med mindre de kommer bort til han. På et par av låtene gjorde Graham bruk av bestemte punkter på scenen, sammen med veldig fin lyssetting så ble dette veldig virkningsfullt. Spesielt når han sto sammen med pianisten og lyset kom ovenfra ble det veldig stemningfullt på scenen.
Allsang på Sentrum Scene
Publikum var av de bedre jeg har sett i Norge, for la oss bare være enige om en ting: Nordmenn er reserverte, også på konsert. Her var det konsekvent allsang, selv på de låtene som publikum ikke kjente ettersom låtene hadde enkle kor og bridge. Et større kompliment kan vel sjelden gis artisten som synger you hear them(songs) on the radio but will you really read them, når det er liten tvil om at det norske publikum har hørt og lest tekstene nøye. Salen var stappfull og skal jeg dømme etter alt pratet jeg hørte under og etter konserten var publikum langt over middels fornøyd med konserten i sin helhet.
En ting som virkelig har preget Lukas Graham de siste årene er farens dødsfall, ettersom han var en av hans største støttespillere opp igjennom. På konserten forteller han at faren var tilstede i salen sist gang han spilte her i Oslo, og forteller om hvor viktig faren hans var for han før han synger låten You’re not there som en hyllest til faren. Et av konsertens mange øyeblikk der hårene reiser seg i nakken og det som skjer på scenen treffer noe i nettopp deg. 
Jeg heier på Lukas Graham, og jeg tror at de kommer til å fortsette å være et liveband man virkelig bør merke seg. Samtidig som jeg er temmelig sikker på at låt-materialet derfra bare kommer til å bli bedre. De er gode på tekster, og det å få frem et lydbilde som fenger både på plate og live.
