Det som ser ut til å bli en traurig September startet med fantastiske Riverdance på Oslo Konserthus.
Første gangen jeg så Riverdance var vel omtrent for 20 år siden, når de var i Norge første gangen. Den gangen syns jeg det var veldig mye bra, men også noe deler av forestillingen som var kjedeligere enn andre. Men det er jo klart at disse danserne må ha pause innimellom, for det er helt vanvittig det de gjør på scenen. Historien er mer eller mindre den samme som forrige gang jeg så den, men den er like vakker og fascinerende. Forestillingen har ikke bare fokus på Riverdance, det er også en del andre danseformer inne som for eksempel ballett, stepping og flamenco. Gjennom dansen møter du også spansk og russisk kultur foruten den irske selvfølgelig.
God kjemi på scenen
Det er verdt å nevne at de to ledende danserne som loset oss gjennom søndagens forestilling, var Kieran Hardiman og Ellen Bonner. Når man skal se en sånn forestilling som det er fort gjort å tenke at kan bli ensformig, så er det utrolig viktig med engasjerende karakterer på scenen. Hardiman og Bonner hadde begge en flott utstråling og de hadde god kjemi seg imellom. Det er noe med troverdigheten til en forestilling når du ser at de på scenen faktisk elsker det de driver med og trives i hverandres selskap. Det er også vel verdt å nevne Orlagh Carty som sang helt fantastisk og musikerne hadde også fått en stor plass i forestillingen med flere nummer der de introduserte oss for keltiske toner.
Noen favoritter
Man har selvfølgelig alltid noen favoritter blant numrene på scenen. Den første delen av showet er for meg den beste. Her tar vi en tur tilbake til våre forfedre og deres forbindelse med naturen på godt og vondt. I nummeret Reel around the sun er det original koreografien til Michael Flatley. For alle some er interessert i likestilling og det å fremme kvinners posisjon i samfunnet vil kampen mellom menn og kvinner i nummeret The Countess Cathleen garantert fenge. Jeg tror min absolutte favoritt er Thunderstorm nummeret som er tvers gjennom maskulint og omringet av et knallbra lysshow. Vi må heller ikke glemme det nummeret som engasjerte publikum mest og det var Trading taps hvor den amerikanske steppingen møter Riverdance til duell.
Verdt å få med seg
Å se en Riverdance forestilling er like fantastisk nå som for 20 år siden. Det utrolig fotarbeidet de legger for dage enten det er med harde eller myke sko, er helt vanvittig. De har en enorm presisjon og de er så synkrone at det til tider er skummelt. Et eksempel på den perfekte synkronitet er Shivna, hvor to dansere som er på forskjellige steder i hovedsak danser synkront, men innimellom har de noe forskjellig koreografi. Overgangene tilbake til det synkrone er helt perfekt selv om de faktisk ikke ser på hverandre en gang. Det er også veldig bra at det er lagt stor vekt på musikerne, men jeg syns disse numrene kan bli litt langdryge innimellom ettersom en del av musikken er repetetiv.
Foto: Riverdance.com