Denne sommeren var det igjen duket for et møte med William Wisting for mange nordmenn. Boka Blindgang har gjort stor suksess og det er ingen tvil om at Jørn Lier Horst har funnet en oppskrift som fungerer og fenger leseren.
Undertegnede hadde ventet lenge på denne etter å ha hørt høytlesningen på Hans Olav Lahlum sin Krimfestival på Bokhotellet i Tvedestrand. Hvem blir ikke nysgjerrig når man får høre at mye dreier seg om hemmeligheter i en safe? For det er nettopp denne safen som leder oss inn på den nye reisen i Wisting sitt univers.
Nye begynnelser
Alenemoren Sofie Lund flytter inn i en bolig hun har arvet av morfaren, en mann hun har blandede følelser for. I kjelleren finner hun en stor safe, men ingen nøkkel. Hun vil egentlig ikke ha huset, safen eller innholdet i safen men hun velger å bli værende sammen med datteren Maja. Hun etablerer et nytt vennskap med en gammel skolevenninne og livet ser egentlig ganske greit ut. Helt til hun en dag åpner safen.
Wisting har som veldig mange andre politifolk, en sak som virkelig plager han. En sak han ikke finner ut av og ingen ledetråder gir noe avkastning. Livet hans er igjen i endring, og det er tid for noen avslutninger og ikke minst noen nye begynnelser.
Funnet oppskriften på god krim
Blindgang er stort sett skrevet etter samme oppskrift som Horst har brukt gjennom hele serien om Wisting, men det fungerer. Han gjør noen krumspring, men disse er logiske ettersom det handler om utvikling av karakterene i boka. Men det er noen ting som ikke endrer seg. Du får fremdeles bli bedre kjent med det journalistiske miljøet gjennom Line, og hun havner som vanlig i trøbbel, det er jo ikke henne uten. Hun står også foran noen store endringer i sitt liv, og dette er beskrevet med god innsikt fra Horst sin side.
En av Horst sine fordeler er at han har selv jobbet som politi og etterforskningsleder i Larvik. Han har riktignok sluttet for å fokusere på å skrive, men kunnskapen vil jo aldri forsvinne. Det at han har denne kunnskapen i bunn gjør bøkene om Wisting ekstra spennende ettersom de får litt ekstra troverdighet over seg. Samtidig er det lett å stille større krav til han som forfatter av politikrim nettopp på grunn av hans erfaring.
For min del er begynnelsen og slutten det som fenger mest. Midtdelen av boka kan noen ganger bli litt forutsigbar og da kan man fort miste interessen. Men, jeg har pløyet gjennom alle bøkene om Wisting på under ett år og jeg er blitt glad i karakterene. De går gjennom spennende utvikling etterhvert som de møter livets mange utfordringer og det er et menneskelig aspekt ved dem som gjør at det er lett å relatere seg til dem.
Med andre ord håper jeg at Horst har en safe med planer om et nytt manus om Wisting snart!