Alfahanner og sårbarhet i full blomst
Jeg satt her forrige dagen og lette etter noe kjekt å se på, og endre opp med å ta sjansen på Heels som ligger på Tv2Play. Stephen Amell fra Arrow spiller, og jeg tenkte det kunne være interessant å se han utfordre sine skuespillertalent. Litt begrensa hvor mye han fikk vise i Arrow. Selv om han tilførte karakteren mye interessant. Serien handler om en wrestlingliga i en liten by i Georgia. Jack arvet arenaen av faren, og driver ligaen ved hjelp av partneren Willie. Han har ansvar for å planlegge showene og skrive manus som fenger publikumet. Han deltar selv som en såkalt Heel, en skurk. Broren Ace er en Face, som er helten i kampen.
Røft og mannsdominert
Serien ga meg umiddelbart Sons of Anarchyvibber. Det er et røft og mannsdominert miljø. Kvinnene er med som valet, et slags smykke på armen til wrestlerne. Jeg tenkte at dette ville være kjedelig. En serie om wrestling liksom, hvor interessant kan det være? For det første er det forfriskende at de har forklart hvordan wrestling fungerer, så bra at selv en 10 åring vil forstå det. De kaster heller ikke rundt seg med masse ukjente uttrykk uten å forklare godt hva som menes med uttrykket. Det er et mannsdominert miljø, hvilket man ser på det språklige uttrykket i serien. Det er røft språk og røffe holdninger. De legger for dage en del fatshaming og fettfobi, som irriterer undertegnede grenseløst. Men serien i seg selv er så bra, de hadde egentlig ikke trengt det.
Serien er på 8 episoder. Innen episode to var ferdig hadde jeg både grått og ledd godt. Karakterene bygges kjapt opp og det er i utgangspunktet helt vanlige mennesker, med helt vanlige liv. Som bekymrer seg for at regningene er betalt, ekorn på loftet og hvorfor menn har brystvorter. Ok, de færreste funderer vel på det siste der. Dette er vanlige mennesker med alt det innebærer av følelser, reaksjoner og handlinger. Men disse folka er og tilknytta denne wrestlingligaen på forskjellige vis, og alle spiller sin rolle. Men som Ace kommer frem til på et punkt: Man må skille mellom mannen og rollefiguren han spiller på scenen. Hvem hvem er egentlig helt og skurk i det hele tatt? Jack virker som et godt menneske, som har ting på stell med hus, kone og barn. Men enkelte ting han gjør er ganske drøye. Ace er lillebror og er ikke noe annet enn et stort barn i en voksen kropp. Alt han tenker på er sex, drikking og konsekvenser er et fremmedord. Men han har en dynamisk karakter, og endringer er mulig.
Trenger ikke stille vann for dyp grunn
Men begge disse gutta er så mye mer enn det du ser med første øyekast. De er rivaler i ringen, men også litt utenfor. På et punkt refereres det til Kane og Abel fra bibelen, og det er vel ikke helt uten grunn. De kjempet begge for kjærlighet og respekt fra faren. Faren drev wrestlingarenaen før Jack tok over, og wrestling var hele hans liv. Faren tok selvmord men er høyst tilstede i disse to mannfolka sin hverdag. Stephen Amell får virkelig skinne i sin rolle, og gjør en vanvittig troverdig tolkning av Jack Spade. Det er mye som skjer på de 8 episodene, og det skal litt til som skuespiller, å klare å henge med i svingene. Jack Spade er tøff som få, men Amell klarer å gi han en slags sårbarhet om gir karakteren dybde. Alexander Ludwig går fra råskinn i Vikings til råskinn i Heels. Han ser ut som en forvokst viking med barneansikt. Noe som er perfekt for å gi følelsen av at han har naiviteten til et barn i enkelte situasjoner. Han er hårsår og reagerer eksplosivt når man tråkker for nær. Ludwig sin tolkning av Ace er perfekt. Intet mindre.
Som i Sons of Anarchy er også birollene svært viktige og synlige i Heels. Mary McCormack briljerer i rollen som Willie, partneren til Jack. Det er en karakter som jeg tror kommer til å ha en enorm utvikling og blir mer synlig i en eventuell neste sesong. Kelly Berglund spiller Chrystal som er Ace sin valet/kjæreste. Hun ønsker en karriere i wrestling selv, og er helt rå på akrobatikk, noe vi får se et par ganger. Dette er også en sterk rolle, som garantert kommer til å kreve mye plass i neste sesong. Chris Bauer er akkurat så ufordragelig han skal være i rollen som Wild Bill Hancock. Endelig en viktig birolle til han som ofte havner litt i bakgrunnen. Han er en dyktig skuespiller noe han viser godt her. Alle de gode birollene er med å vise relasjonene mellom alle disse flotte karakterene. De trekker forskjellige følelser og reaksjoner ut av hverandre, og det ser naturlig ut. Med andre ord har regissørene også gjort en god jobb.
Så satt jeg der da, på søndagen og så de siste par episodene av serien og tenkte faen heller, det skulle vært flere episoder. Da er det vel bare å vente på en sesong 2. Dette er lett noe av det beste jeg har sett i år, med unntak av fatshamingen. Sterkt plot, sterke skuespillerprestasjoner og fin driv. Hadde aldri trudd at wrestling skulle være så engasjerende, men det var det altså.