Jacarandatreets barn av Sahar Delijani

Delijanis debutroman er en sår beretning om de grusomme følgene av en politisk revolusjonen – og dermed  meget aktuell i våre dager.

Jacarandatreets barn_ho1Lille Neda blir født bak murene i et kvinnefengsel i Teheran. Lille Omid blir vitne til at foreldrene blir arrestert rundt middagsbordet. Sheida vokser opp med minnene om en død far, og en mor full av vonde hemmeligheter. De er alle barn av det iranske regimet – eller snarere: de er barn av foreldre som ønsket seg en revolusjon.

Iransk-Amerikanske Sahar Delijani vet hva hun skriver om. I likhet med lille Neda ble Delijani selv født bak murene i et kvinnefengsel i Teheran. Hun har følt det iranske regimet – og dermed også revolusjonen – på huden. På sitt absolutt beste tilbyr Jacarandatreets barn en glimtvis reise gjennom datidens politiske styresett, ustø marxisme, voksende revolusjonære tanker, tortur, og ren ondskap.

Slekt skal følge slekters gang

Historiens største svakhet stammer muligens fra Delijanis egne høye romanambisjoner. Det er rett og slett for mange historier som fortelles over for få sider. Alle kapitlene består av det som kunne vært gripende – for ikke å nevne grusomme – beretninger fra revolusjonens dager, men ofte er det enklere for leseren å opprettholde en slags likegyldig distanse – for hvem er egentlig denne personen igjen? Er det noen som husker hvorfor hans historie blir fortalt nå?

Foto: Alison Rosa
Foto: Alison Rosa

Delijanis personer er mange. Historier blir berettet fra de unge politiske dissidentene som tilbringer 1980-årene i fengsel, andre ganger får vi glimt av de som står igjen – fortvilede barn uten foreldre, besteforeldre som plutselig får forsørgeransvar, flyktninger på desperat jakt etter asyl, etter trygghet. Delijanis personer blir alle ledet av panikk, av frykt, av stahet. De er også farget av løgnene som oppstår når man ikke makter å takle virkelighetens grusomheter.

terning5Sahar Delijani er en dyktig skribentordene er vakre og avmålte, og de nærmest poetiske beskrivelsene står i sterk kontrast til det grusomme innholdet de formidler. Som forfatter har Delijani fremdeles en lang vei å gå – men jeg tviler ikke på at vi snart hører mer fra henne.

Anmeldt av Christina Sunneklep

(Schibsted 2015)

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *