Ingen vil bo på sykehjem

Politikere, lokalt i kommunene såvel som sentralt, overgår hverandre i å love storstilt utbygging av sykehjemsplasser. Forskning og undersøkelser viser at folk i framtida ikke vil etterspørre sykehjem som boform, men i stor grad vil bo i egen leilighet. I forhold til å etterkomme ønsker og behov har vi allerede “full sykehjemsdekning” i dette landet.

Som ansatt i RO har jeg i ti år fartet land og strand rundt og besøkt sykehjem i kommuner som ønsker å få vurdert hvordan framtidas helse- og omsorgstjenester i kommunen skal være sammensatt. Jeg har sett sykehjem som heter “Kveldsro”, eller “Furuly”, som ligger litt utenfor sentrum, gjerne med kirkegården ikke altfor langt unna. Sykehjem som på alle måter signaliserer at her er det ro og hvile som gjelder, og vi snakker om “den store roen” siden mange “beboere” (her må man ikke snakke om “pasienter” eller “brukere”) gjerne bor der i mange år. Jeg har hørt ansatte snakke om at beboere “har strikket nok i livet” eller “har laget nok mat i livet” og at de nå skal nyte det otium det etter sigende skal være å bare slappe av, å få alt servert og å ikke ha ansvar for oppgaver lenger, ikke engang for egen velferd! Slik tenkte vi en gang, sier nok mange nå, og mener at det er langt unna dagens virkelighet. Mon det.

Sykehjem som bolig
Jeg nærmer meg sterkt 60 år og merker opplevelsen av at størstedelen av livet ligger bak meg. Og jeg grøsser ved tanken på å skulle “slippe å lage mat” eller få alt servert. Jeg er heldig som er frisk og rask, som kan se fram til en aktiv alderdom i den grad det er mulig å framskrive alderdommen ut fra livet så langt. Jeg vil ikke ha “kveldsro”, og jeg deler det ønsket med de aller fleste, ikke bare på min alder, men både yngre og eldre. Den norske befolkningen vil ikke bo på sykehjem! Skulle vi ta hensyn til det folk vil, skulle vi sette i gang en storstilt nedbygging av antallet sykehjemsplasser i dette landet!

..og sykehjem som behandlingsinstitusjonI mine besøk rundt i landet har jeg også sett sykehjem hvor nesten ingen bor fast, men hvor de som er der har midlertidig opphold for å behandle sykdom, stabilisere symptomer, utrede spesialistbehandling, rehabilitere funksjoner eller for å lindre smerte i livets sluttfase. Dette er høyt spesialiserte fagmiljø som først og fremst er innrettet på å gjøre folk i stand til å ta ansvar for livet sitt hele livet. Her er det ingen som snakker om å nyte ansvarsfritaket eller om å ha “jobbet nok”. Her bruker de sin faglige innsikt for å gjøre mennesker i stand til å fungere igjen i egen bolig, her snakker de ikke om “beboere”, men om “pasienter”. Her jobber de for å få folk raskeste mulig ut av dørene igjen.

Som for alle andre, er skrøpeligheten en ikke usannsynlig del av livet mitt om noen år. Hjelpeløsheten også. Å bo i en velferdsstat betyr å ha sikkerhet for at samfunnet stiller opp for den som er skrøpelig og hjelpeløs. Men det er svært viktig å ikke ta fra folk verdigheten som ligger i å klare seg tross skrøpelighet og tross hjelpeløshet. Det betyr at velferdskommunene må ha bygd ut tilbud innenfor sine helse- og omsorgstjenester som gir rett hjelp til rett tid, i rett dose. Dessverre er det mange kommuner som har altfor dårlige tilbud når det gjelder assistanse i eget hjem eller tilbud om omsorgsleilighet med fast personale når skrøpeligheten gjør det umulig å bo i opprinnelig eget hjem.

Det finnes forskning
Jeg har vært ganske bastant hittil i artikkelen når jeg har sagt hva folk i Norge vil. Dette kan jeg gjøre fordi jeg vet det. Jeg vet det fordi jeg snakker med folk både i profesjonell og i privat sammenheng. Vi vil ikke bo på sykehjem. Jeg vet det fordi jeg støtter meg på forskning og undersøkelser. Det er flere kommuner som har gjort egne undersøkelser for å være i stand til å møte innbyggernes framtidige forventninger eller krav. Et eksempel på det er Ålesund kommune. Kommunen fikk for et par år siden TNS Gallup til å gjøre en grundig undersøkelse om hvordan folk ønsket å bo på eldre dager og hvordan yngre eldre forbereder seg til dager i større grad fylt av behov for assistanse. Konklusjonen var at så å si ingen, bare et par prosent, ville på sykehjem selv om de fikk stort behov for helse- eller omsorgstjenester. Halvparten ser for seg at de skal ordne med private løsninger og storparten ønsker å flytte til sentrum. Ingen, eller bare en brøkdel, ser for seg eldre dager på et sykehjem. Når TNS Gallup tar for seg gruppen over 70 år, er det heller ikke her mange, men noen flere enn for yngre grupper, som ønsker sykehjem som boform. Denne undersøkelsen fra Ålesund er ikke offentliggjort, men er naturligvis offentlig i den forstand at den er mulig å få tak i ved henvendelse til kommunen.

Den mest grundige forskningsrapporten om eldres bo-ønsker er en NIBR-rapport fra 2004[1]. I denne rapporten er konklusjonene til forskerne den samme som Gallup-undersøkelsen i Ålesund: Folk ser ikke for seg at de skal bo på sykehjem, og det gjelder selv om behovet for tilsyn og tjenester skulle bli stort. Rapporten tar også for seg motforestillingene når det gjelder tolkning av disse dataene. Mange sier at det ikke er mulig å vurdere hvordan man vil reagere når man faktisk kommer i den sårbare situasjonen det er å være avhengig av hjelp. Dette motgår forskerne slik i rapporten (s 168):

Uansett hvor mange forbehold det er rimelig å anføre i forhold til den lave andelen som foretrekker sykehjem i en slik situasjon, er det etter vår vurdering hevet over tvil at resultatene fra denne undersøkelsen signalisere et regimeskifte i synet på hvordan framtidige eldre vil bo om de skulle bli skrøpelig og hjelpetrengende. Og i forhold til disse resultatene er det etter vår vurdering ikke særlig fruktbart med innvendinger av typen: ’Når en står overfor skrøpelighetens realiteter, så vil de fleste innse at sykehjemmet representerer det beste tilbudet’. Ja, slik er kanskje erfaringene hyppigst i dag i den kommunale hverdagen, fordi sykehjemmene fortsatt faktisk har en svært sentral plass i heldøgnsomsorgen. Hovedspørsmålet er imidlertid om det vil fortone seg slik i framtida. Denne undersøkelsen viser imidlertid etter vår vurdering at dagens seniorer ikke ønsker at det skal være slik i framtida. De synes å ønske seg noe vesentlig annerledes. Og de ønsker seg ikke bare offentlig løsninger, men også private.

Politikk og sykehjem
Poenget mitt er at så langt vi kan vite, er det svært lite behov for sykehjemsplasser (for langtidsopphold) i framtida dersom vi går ut fra hva framtidas eldre vil komme til å ønske. Da blir det surrealistisk å følge debatten som nå igjen tilspisser seg når de stunder mot valg. Norske politikere, lokale og sentrale, kjemper for å overgå hverandre i å love sykehjemsutbygging, full sykehjemsdekning og mer institusjonsomsorg. Vi snakker om behov for full sykehjemsdekning i et land som svømmer over av sykehjemsplasser ingen vil komme til å ønske seg inn i!

Vi som blir gamle om 20 år, også de av oss som blir skrøpelig og trenger assistanse, vil ta ansvar selv. Vi vil fortsette å lage maten vår selv så lenge det er mulig, vi vil vaske og støvsuge og vi vil til og med trå til og hjelpe hverandre, de av oss som har helse til dét. Vi grøsser ved tanken på at vi skal måtte sette oss ned og bare “nyte livet” uten å bli stilt krav til. Så kjære lokalpolitikere, kjør valgkamp på at alle har et selvstendig ansvar for egen helse og velferd, bygg samlokaliserte omsorgsboliger og legg til rette for at alle skal kunne bo i egen bolig, selv om noen av oss blir så skrøpelig at vi må ha daglig tilgang til pleiepersonale.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *