Centralteateret slår til med en psykologisk thriller som overasker og underholder
Anmeldt av Jessica Ryan
Kunstneren Tony Scott har mistet alle illusjoner etter at hans første kone ble brutalt drept i parken rett ved leiligheten deres. Han tror at nøkkelen til en bedre fremtid ligger i bunnen av vin-flaska og i det nye ekteskapet med Helen. Drapet av hans første kone ga kunsten hans nye dimensjoner som førte til at han slo igjennom som kunstner, men mistet han sin menneskelighet på veien?
En dag står en velkledd og stilig fyr på døra og Helen slipper han inn. Todd kommer med løfter og tanker om å reformere Tony, men er Tony klar til å bli reformert? Det viser seg at Todd har sin egen agenda som gradvis avsløres samtidig som hans mindre sjarmerende trekk kommer til syne. Kommer noen av dem helskinnet ut av denne kveldens oppgjør?
Denne psykologiske thrilleren som er skrevet av Eric Chapell har klare trekk fra klassisk krim, og dessverre gjør dette den litt forutsigbar. Når det er sagt er det et ekstremt velskrevet stykke med knallbra dialoger som gir karakterene en spennende dybde. Dette gjelder spesielt de to hovedkarakterene som står i klinsj gjennom store deler av stykkets to timer.
Den karakteren som uten tvil er stykkets mest dynamiske og ikke minst den største utfordringen å spille, er Todd. En karakter som går fra et ytterpunkt til et annet, en overgang Kåre Conradi behersker med stil og finesse. Det er spennende å følge Todd fra hans smånervøse første møte med Helen, til det øyeblikket når han lar alle illusjoner falle og viser sitt sanne ansikt. Sjeldent har det vel sett så lekkert ut å være riv ruskende gal.
Der Todd er kontrollert og gjennomtenkt, er Tony ute av kontroll og fullstendig i hende på sin egen sorg og sitt eget tungsinn. Hvilket jo har gitt han penger på bok og et godt navn innenfor kunstnerkretsene, men dessverre har det svekket hans kontakt med seg selv, og hans forhold til Helen. Der Todd har sørget for å ta seg best mulig ut, har Tony sørget for å forfalle mest mulig. Det er så man nesten kjenner alkoholdunst, inngrodd røykelukt og urgammel svettelukt fra scenen. Dennis Storhøi leverer en ytterst troverdig Tony som danser tango med sin egen sårbarhet for å prøve å forstå seg selv, verden og ikke minst de vonde tingene som har skjedd med han.
De første minuttene på scenen bærer nok preg av litt nervøsitet for både Conradi og Birgitte Victoria Svendsen sitt vedkommende, men annet er ikke å vente når det er premiere. På en måte forsterket dette bare historien til disse to karakterene. Scenografien til stykket er veldig enkelt og stilfullt lagt opp og fungerer som en flott ramme til den historien som blottlegger seg på scenen. Det er kun et minus med selve oppsettet på scenen, det er at sofaen står vendt mot midten av scenen og en del av dialogene mellom Conradi og Storhøi foregår mens sistnevnte sitter i sofaen. En del av styrken til Storhøi ligger i en ekstrem kraft og tilstedeværelse i blikk og ansiktsutrykk, noe som her brukes for å få frem desperasjonen og sinne hos Tony, da er det en fordel at man faktisk får se dette. Det er også verdt å merke seg Bartek Kaminski sin tilstedeværelse på scenen. En finurlig karakter som sørger for noen meget humoristiske øyeblikk i alt det alvorlige.
Jeg har vært begeistret for Storhøi siden jeg først så han i Kamilla og tyven da den kom ut, og var selvsagt veldig spendt på hvordan han ville gjøre det i denne rollen. Men selv om Storhøi gjorde en ekstremt bra rolle, var det Conradi som tok innersvingen på meg her. Det krever en god skuespiller for å beherske en rolle med så store motsetninger som han faktisk har tatt på seg her, og Conradi overbeviser så det ljomer etter.
Dette er med andre ord et velregissert stykke med god kvalitet på skuespillerprestasjoner og ikke minst historie. Stykket varer i 2 timer og 10 minutter og er delt i 2 akter. Handlingen nærmest eksploderer i akt 2, noe som gjør at denne bare fyker av gårde, og du får sjokk når det plutselig er ferdig. Med andre ord, enda en fulltreffer fra Centralteateret!
