Revolt har mottatt et leserbrev med en innstendig bønn om å støtte handikappede barn i Sør-Vietnam.
Jeg fikk nettopp lese et brev fra Foreningen for funksjonshemmede i Can Tho i Sør-Vietnam, hvor de bad om hjelp, en støttende hånd gjennom den vanskelige tiden som kommer nå. Dette minnet meg om mine første møter med funksjonshemmede barn i Vietnam.
Den 3. desember nærmer seg med stormskritt, vet du hvilke dag dette er? Det er den internasjonale dag for funksjonshemmede. Funksjonshemmede er godt beskyttet i Norge, men i Vietnam er funksjonshemmede nesten glemt eller stuet bort. Jeg selv har vært vitne til at funksjonshemmede barn ble kneblet til en seng, hvor de levde hele sin barndom ved sengekanten.
Å bli født funksjonshemmet er svært vanskelig i Vietnam ettersom det regnes som en skam å ha barn som er funksjonshemmet. I noen tilfeller er det til og med sett på som en straff fra gudene, en av fordommene som fremdeles sitter igjen. Mange opplever å bli etterlatt på egenhånd, alene på et marked eller dumpet på et barnehjem. På den lyse siden,deler alle disse barna samme skjebne og utfordringer på barnehjemmet. Kjærlighet og omsorg er bare noe av det barna trenger.
Jeg husket godt da jeg besøkte et senter for funksjonshemmede barn i Vinh i nord Vietnam. Da representerte jeg Norsk-Vietnamesisk Senter og hadde reist dit for å overrekke 100 rullestoler til de funksjonshemmede barn og voksne som trengte det mest. Besøket på sentret gjorde et enormt inntrykk på meg. Jeg følte en stor glede over å kunne bidra til litt lykke men samtidig følte jeg også en tung tristhet. Hva når vi dro der i fra?
Alle barna var kledd i samme uniform, en blå pyjamas og noen hadde den bak frem. For at de ikke skulle ta dem av seg forklarte nonnene. Muligens at det var praktisk med denne pyjamasen, men det gav meg inntrykket at barna er klar til å sove når som helst. Sengene lå tett i tett. Barna lekte, spiste og sov på sengen. Jeg matet noen av dem, smilte og latet som om jeg var glad, men inne i meg var det noe som ble knust. Etter noen timer tok jeg farvel med barna. Jeg var på vei til Hue i sentral Vietnam. Veien til Hue var lang, men inntrykket fra sentret i Vinh preget meg store deler av turen. Bildene av de funksjonshemmede barna i blå pyjamas vil alltid følge meg.
Grunnen til at jeg skriver dette brevet til Revolts lesere er fordi Foreningen for funksjonshemmede i Can Tho trenger hjelp, og jeg håper at mange kunne bidra til å hjelpe disse funksjonshemmede barna. Det er 15 barn som trenger stipend for å betale skoleavgift. Det er 50 barn som trenger varme klær til vinteren og over 300 funksjonshemmede barn som trenger daglig hjelp. Det er mulig at vi ikke klare å hjelpe alle sammen, men om vi klarer å gi en mulighet for de 15 funksjonshemmede barn til å betale skoleavgift er det helt fantastisk!
Jeg husker høsten 2010, jeg møtet en liten funksjonshemmet gutt. Det var første gang han fikk sitte i en rullestol. Hans egen rullestol! Han strålte av glede og sa til meg at nå kunne han endelig ha mulighet til å komme seg på skole. Lykken, håpet og stoltheten jeg så i øynene hans, håper jeg å få se hos flere funksjonshemmede barn i Vietnam.
Har du mulighet til å bidra med noen kroner, kan disse doneres gjennom Norsk Vietnamesisk senter på kontonummer: 0539 47 46918 og husk alle bidrag hjelper! Merk donasjonen din med “for handikappede barn” så vil pengene gå direkte til de funksjonshemmede barna i Can Tho.
På forhånd takk for at dere tok dere tid til å lese dette og takk for all støtte til dette prosjektet
Vennligs Hilsen
MiVan Løvstrøm
Leder Norsk Vietnamesisk Senter