Det perfekte stykket å starte med om man er nysgjerrig på opera. En opera som benytter seg av mer enn sangen for å fortelle historien.
Anmelder: Jessica Ryan
Grev Almaviva er så forelsket at han vet ikke hvor han skal gjøre av seg og kvinnen i hans liv er Rosina. Rosina er en ung bemidlet kvinne som voktes av den gamle og strenge formynderen Dr. Bartolo. Bartolo vil sikre seg hennes formue ved å gifte seg med henne og er villig til å gjøre hva som helst for å unngå at hun gifter seg med noen andre.
Barbereren Figaro er i Dr.Bartolos tjeneste men han lar seg fort motivere av store pengebeløp og ekte kjærlighet. Han er slu som en rev og etter å ha møtt Grev Almaviva lover han å hjelpe greven slik at han får treffe sin store kjærlighet Rosina. Men dette er en plan som ikke er helt uten komplikasjoner og den består av bisarre kostymer og ville historier. Vil greven og barbereren klare å komme seg inn til Rosina, og vil de klare å frigjøre henne fra Dr.Bartolo sitt jerngrep?
Gioacchino Rossini sin Barbereren i Sevilla hadde urpremiere på Teatro Argentino i Roma den 20 februar i 1816 og har siden den gang blitt sett på som en av hans mest populære verk. DNO&B sin oppsetning hadde premiere 17 november 2011 og synges som seg hør og bør på italiensk, men fortvil ikke, det er tilgang på både norske og engelsker undertekster.
Stykket regisseres av den franske regissøren François de Carpentries som har gjort seg svært bemerket internasjonalt og regnes som en av de beste regissørene på Operascenen. Scenografien og kostymene er designet av Karine Van Hercke. Scenografien er like praktisk og enkel som den er virkningsfull. Kostymene og kulissene er en fin blanding av klassisk og moderne med bevisst bruk av sterke primærfarger i detaljer. Det hele komplimenteres av veldig fin lyssetting som også regissøren har stått bak.
Hele ballet åpner med en ouverture som er forførisk, dramatisk og leken på engang. Den er eksepsjonelt fint fremført av orkesteret. Ouverturen setter stemningen for det som skal skje de neste 3 timene på scenen.
Men det nytter ikke hvor spennende et stykke er visuelt, om de som opptrer er helt bak mål. Heldigvis gjelder det ikke her. I rollen som Figaro møter du Espen Langvik som har gjort flere store roller på DNO&B, deriblant Grev almaviva i Figaros bryllup og Benjamin Sigismund i Den fjerde nattevakt. Denne sesongen blir han også se som Dr.Falke i Flaggermusen, Tarquinius i The Rape og Lucretia og Silvio i Pagliacci. Men det er ikke fritt for at man kan tenke at rollen som Figaro er som skapt for Langvik, selv med forkjølelse klarer han å komme seg helskinnet gjennom forestillingen. Han har en herlig komisk timing og mimikk som passer ekstremt godt i denne rollen.
Dr.Bartolo spilles av Ketil Hugaas som også er helt genial og gjør virkelig sitt for at lattermusklene får dagens treningsøkt, spesielt når han som er bass sanger skal prøve å synge en arie med så lys stemme han kan. Rosina spilles av Silvia Moi som har en helt fantastisk tilstedeværelse på scenen, selvfølgelig godt hjulpet av emokostymet og frisyren. Foruten en fantastisk stemme viser hun frem et enormt skuespillertalent som gjør at du får et godt innblikk i Rosina sitt hjerte og ikke minst smerte. Det er også morsomt å se hvordan hun er uskyldig og smånaiv i et øyeblikk for så å bli slu og utspekulert så det holder i det neste. Med andre ord en spennende karakter som blir gjort mer spennende nettopp på grunn av Moi.
Dette er en forestilling som er avhengig av at sangerene også har talenter som skuespillere og ikke minst en mimikk og et kroppspråk som kan være med å bygge opp karakterene. Handlingen i seg selv er som de fleste andre operetter, men med et komisk tilsnitt. Forutsigbarheten er jo stor og noen scener kan bli litt langdryge i første akten. Men det glimter til med ekstremt flotte skuespillerprestasjoner som gjør karakterene veldig interessante. Noen ganger er sangen ganske anmassende, men man må allikevel gi kudos for at sangerne klarer å følge tempoet så bra.
Den andre akten er uten tvil den beste fordi det er lite døpunkt her. Det skjer masse hele tiden og du underholdes fra første sekund. Det engasjementet du har bygget opp i første akten får du full uttelling for nå. På mange måter er dette en opera som det er greit å begynne med om man ikke har vært på opera tidligere. Den er morsom og består av så mye mer enn bare sangen, så den er lettere å relatere seg til enn andre litt tyngre operaer. Siden den kjøres på liten scene får også publikum mer nærhet til det som skjer på scenen. Det er lettere å få med seg de små detaljene som virkelig gjør stykket til en stor opplevelse, også for nybegynnere i sjangeren.
