Krypende uhygge som pirrer nysgjerrigheten.
Becca og Tyler har klart å overtale sin mor til å la dem få besøke besteforeldrene. Moren har et rimelig anstrengt forhold til sine foreldre og det ligger klart i kortene at det er mye hun ikke kan og vil fortelle barna. Mor selv skal på cruise med sin nye kjæreste og da benyttet selvfølgelig barna muligheten til å få besøke sine besteforeldre, slik som alle andre barn gjør. Det er noe magisk med besteforeldre. De har ofte et usynlig men tilstedeværende bånd med barnebarna, som elsker dem betingelsesløst. Blir det sånn for Becca og Tyler også, når de møter sine besteforeldre?
Om unge og gamle
M. Night Shyamalan er en spennende regissør og manusforfatter som gjerne leker seg med stereotyper og mennesklig frykt på en realistisk måte. De fleste husker nok hans filmer The Sixth Sense og The Village på slutten av 90-tallet. Der var fokus på et tema som stadig ble mer aktuelt, nemlig det okkulte og det paranormale. Frasen “I see Dead people” gir fremdeles folk frysninger. I The Visit er det relasjonen mellom barn og besteforeldre som er sentral, og bare for å gjøre det ekstra interessant har ikke ungene møtt besteforeldrene før. Besteforeldrene har heller ikke møtt barnebarn før og det blir en temmelig spesiell seanse hvor man ser at disse to grupperingene prøver å nærme seg hverandre, men hele tiden blir stoppet av noe. Mange barn syns også at gamle mennesker kan være litt spesielt, og litt skummelt spesielt om de ikke er vant til å forholde seg til eldre mennesker.
Relasjonene bygger filmen
I utgangspunktet er jeg lite begeistret for denne type filmer, men jeg syns faktisk denne her var ganske interessant. Spesielt når man har fokus på relasjonene, og det psykologiske spillet som pågår hele tiden. Du kan gjerne gjette hva som skjer mange ganger i filmen, og til tider er det litt forutsigbart. Men relasjonene, de er det ikke lett å bli klok på. Det er også relasjonene som bygger opp under det skremmende aspektet i filmen. Som vanlig har Shyamalan med noen interessante tvister i løpet av filmen. Men er filmen egentlig skummel?
Nei, filmen er mer uhyggelig en skummel, selv om det finnes et par anledninger der du virkelig hopper, eller sitter på kanten av setet og tenker at nå kommer ting til å gå rake veien til helvete. Men du blir nysgjerrig på hva som faktisk foregår i dette huset hvor alle skal være i seng kl 9.30 på kvelden, og alle de rare lydene begynner å dukke opp. Du får vite hva som skjer i små drypp og disse kommer akkurat tett nok til at interessen blir pirret. Det er også noen herlige innslag av humor, men jeg mistenker at disse kanskje kan være irriterende for noen. Det er dog duket for noen interessante tolkninger av roller, spesielt Deanna Dunagan som spiller bestemoren.