En skam for Norge. En skam for Nationaltheatret. En skam for Henrik Ibsen.
Anmeldt av Maria Ludvigsen
I disse dager kan man oppleve selveste Peer Gynt på hovedscenen til Nationaltheatret. Eller er det egentlig selveste Peer? Ikke vet jeg, for dette var en rørete oppsetning uten mål og mening.
Shakespeare og Skavlan?
Jeg antar at visjonen har vært å lage en modernisert versjon, men det hele har blitt en tragedie. Og med det mener jeg ikke en Shakespeare-tragedie. Oppsetningen bruker Skavlan som utgangspunkt. Peer Gynt er med på talkshowet, og flere av karakterene må også stille opp til en prat hos herr Skavlan. Etter dette er det vanskelig for et normalt menneske å forstå hva som skjer. Det er bare rør alt sammen, slik jeg oppfatter det.
Eindride Eidsvoll spiller hovedrollen. Og det er ikke noe galt med verken han eller prestasjonen. Han er energifull og gir alt av seg selv. Det er utrolig at han har klart å lære seg alle de sitatene og dialogene utenat. Dette er en ekte skuespiller. Det er bare så synd at man likevel ender opp med å være flau på hans vegne. Han bør være nøyere i utvelgelsen av hva han skal være med på.
Mattis Herman Nyquist tar på seg rollen som Skavlan. Eller Knappestøperen om du vil. Han har vært flink i sitt research-arbeide, det er helt tydelig. Han har alle Skavlan-taktene med seg, og det er kanskje det eneste som er halvveis ålreit å følge med på underveis i forestillingen.
Vakkert men forvirrende
Dovregubben spilles av Finn Schau, kamuflert som Olav Thon. På scenen er også Anne Krigsvoll. Hun spiller både Mor Åse og Erna Solberg. Amina Sewaii tar seg stort sett av all syngingen, og det gjør hun vakkert. Det er hun som spiller Solveig, men i denne forestillingen har hun «selvfølgelig» fått et annet navn. Det er mange andre som bidrar til denne røra, og for så vidt er de aller fleste svært flinke og trygge i sine roller. Det er bare så utrolig synd at ingen av dem har satt en stopper for dette «greiene» her.
Jon Øigarden står også på scenen, og som alltid gjør han en glimrende jobb – likevel er det ofte man ikke skjønner hvorfor han i det hele tatt er der, eller hvorfor han sier det han sier. Stykket er forvirrende fra begynnelse til slutt. Det verste er kanskje humoren som det virker som om de har tatt med på trass. Til tider er humoren på nivå med tiåringer. Andre ganger er den så vulgær at selv Anne Kat Hærland ville vært rystet.
Tvungen applaus?
Det er ikke ofte man opplever at folk reiser seg opp og går under en forestilling, men dette forekom under Peer Gynt. Og jeg tipper at det er noe de vil oppleve for hver eneste gang de spiller dette stykket. Når det er sagt virket det også som om det var en god slant blant publikum som likte det svært godt. Hva slags type mennesker dette er, vet ikke jeg, men de reiste seg opp og applauderte som bare det. Min applaus var av ren høflighet og respekt ovenfor de som tross alt, helt sikkert har jobbet hardt med dette.
Jeg vet ikke helt hvilken målgruppe de sikter seg inn på, men det kan jo hende at det finnes noen der ute som er såpass Ibsen-fans at de liker alt som har den minste tilknytning. Det kan hende man må ha høyere IQ enn det jeg har, eller mer kunnskap. Er det noe jeg har misforstått fullstendig får jeg ta det på min kappe.
Dette var ikke underholdende. Det var ikke fint. Det var bare flaut og vondt. Terningkast to.