Haseeb (13) får hjelp av Leger Uten Grenser i Serbia. Her er hans historie.
I en kø utenfor en gammel mursteinfabrikk utenfor byen Subotica i Serbia, står Haseeb, en 13 år gammel gutt fra Afghanistan. Han lider av magesmerter og nyreproblemer, og står og venter tålmodig med en venn. Etter en liten stund kommer en sykepleier og viser ham inn bak en grønn presenning hvor en lege og en oversetter fra Leger Uten Grenser står klar.
Det har gått to måneder siden Haseeb forlot Afghanistan med sin mor. De har siden reist gjennom Pakistan, Iran og Tyrkia, tatt båt til Hellas og derfra dratt videre gjennom Makedonia og Serbia. Nå venter de på å få komme inn i Ungarn.
Dehydrert og utmattet
I månedsvis har denne fabrikken vært et stoppested for flyktninger på vei til den ungarske grensen, som ligger et lite stykke nordover. Som en følge av de harde levekårene på veien fra Hellas, lider mange av pasientene av skabb og lus, hudinfeksjoner, fordøyelsesproblemer og muskelsykdommer.
Dehydrering og utmattelse er også noe de ved Leger Uten Grensers mobile klinikker i Serbia møter urovekkende ofte. De er, i tillegg til andre utbredte helseproblemer som betennelser, blemmer, brukne bein og forstuede ankler, konsekvenser av den særdeles tøffe og belastende reisen.
Haseeb har ikke vært hos en lege siden de forlot Afghanistan. Den lange reisen har gjort ham dehydrert og utmattet, så Tanya, sykepleieren fra Leger Uten Grenser, gir ham noen piller mot magesmertene og råder ham til å drikke mer vann.
Fotball og skole
Haseeb er en av de 15 pasientene som blir tatt imot av Leger Uten Grensers team denne morgenen.
Han var et vanlig skolebarn i Kunduz, helt til vold og konflikt tvang ham til å slutte. Til og med selve skolebygget ble bombet.
Haseebs mor er selv lege, og hans far i politistyrken ble drept av en selvmordsbombe for fire år siden. Etter hvert som situasjonen i Kunduz ble mer og mer ustabil og usikker, besluttet mor og sønn å forlate sitt hjemsted. Haseebs bror ble igjen.
Haseeb sier at han savner livet i Kunduz. Han savner å gå på skole og han savner familien.
– Jeg drømmer om fred i Afghanistan, men jeg vet at det er umulig. Så vi dro for å finne et sted uten krig.
Etter konsultasjonen med Leger Uten Grenser, viser Haseeb oss et arr på sin høyre overarm. Han smiler når han forteller hvordan han skadet seg da han spilte fotball hjemme i Kunduz. Kuttet var så dypt at det måtte sys, noe de tok hånd om ved Leger Uten Grensers sykehus i Kunduz. Haseeb håper å en dag spille fotball for landslaget.
– Vårt fotballag er ikke særlig godt. Jeg ønsker å bli som Cristiano Ronaldo.