Carlos Ruiz Zafón tar oss igjen med til Barcelona i den nye boken om De glemte bøkers kirkegård. Jeg blir gjerne med på reisen.
Anmeldt av Lene Reinskau
Himmelens fange er den etterlengtede oppfølgeren til Vindens skygge og Engelens spill, som ble gitt ut på norsk i 2004/2008.
Igjen møter vi bokhandlersønnen Daniel, som nå er gift med sin Bea. Året er 1957 og det nærmer seg jul. Økonomisk sett er det vanskelige tider for den lille familiebedriften, men det varer ikke lenge før de bekymringene blir erstattet av større problemer. Daniels kamerat Fermin ønsker nemlig å gifte seg, men blir hindret av en mørk fortid.
Himmelens fange er en fortelling om vennskap, kjærlighet og lojalitet. Karakteren kjenner også på de ikke like fullt aktverdige, men veldig menneskelige følelser som sjalusi og hevnlyst. Det er med på å gjøre karakterene troverdige. Boken blir aldri kjedelig, takket være et plot som er overraskende og byr på masse spenning. Det er vanskelig å ikke få sympati med karakterene. Mye takket være at de er så menneskelige som de er, det gjør at man lett kan relatere seg til dem.
Språket er vakkert, i kjent Zafón stil. Selv den poetiske tittelen gir en liten smakebit på hva leseren har i vente. Dialogene flyter godt, og ofte ikke uten en viss humor. Man føler virkelig at man er til stede i datidens Spania og blir kjent med karakterene gjennom deres samtaler. Stemningen blir forsterket gjennom at boken er illustrert med vakre svart/hvitt bilder fra Spanias bybilde.
Forfatteren skriver innledningsvis at bøkene om Daniel og De glemte bøkers kirkegård er bundet sammen av felles karakterer og røde tråder i handlingen, men kan allikevel leses uavhengig av hverandre og i den rekkefølgen man ønsker. For å få mest mulig utbytte av Himmelens fange vil jeg nok anbefale å lese Vindens skygge og Engelens spill før man tar fatt på den siste romanen i rekken. Bøker som alle er perfekte i høstmørket, for alle som elsker bøkenes verden.
Forlag: http://www.gyldendal.no/
Utgivelsesår: 2012