Historien om Helen Grace fortsetter i Nei, nei gutt. Feller blir lagt og spørsmålet er om hun klarer å komme seg ut av denne klemma også?
Nei, nei gutt er bok nummer 5 om etterforsker Helen Grace. Denne gangen finner politiet et lik i en nattklubb av det litt mørkere slaget i Southhampton. Helen Grace kommer i en interessekonflikt, for hun kan ikke røpe hennes forbindelse til offeret uten å røpe sine egne mørke hemmeligheter. Drapsmannen fortsetter å drepe mennesker i SM miljøet i Southhampton og Grace og kollegaene gjør alt de kan for å ta den sadistiske drapsmannen. Men denne etterforskningen vil etterhvert treffe Helen Grace nærmere enn man skulle tro, og spørsmålet er om hun vil klare å komme seg ut av knipen denne gangen. Eller tar gjerningsmannen innersvingen på henne?
Stabil plankekjøring
Det er tydelig at M.J. Arlidge har funnet en formel som fungerer og en hovedkarakter som engasjerer. Boka er bygget opp rundt et bra og gjennomført plot og det hele virker litt plankekjøring. Arlidge kan krim såpass bra at det ser ekstremt lett ut å skrive det han skriver. Karakterene har blitt bygget godt opp gjennom de foregående bøkene, så i denne boka er det ikke like mye fokus på karakteroppbygging. Samtidig blir man noe bedre kjent med de som jobber nærmest Helen Grace, og det bygger seg opp til konflikter i samtlige av disse relasjonene. Men det er så utrolig stødig og så vel gjennomført at det er umulig å ikke la seg rive med fra side til side.
Les vår anmeldelse av Er du med på leken.
Det er tydelig at Arlidge har jobbet mye innen produksjoner for tv, for bøkene hans er veldig visuelle og lette å se for seg når du leser. Miljøbeskrivelsene er gode og detaljerte så det gir en god ramme rundt plot og karakterer. Selv om du tror du vet hvem som er drapsmannen i denne boka opptil flere ganger, er det ikke før ganske så på tampen av boka at du får vite hvem det faktisk er og hvorfor. Da er etterforskningen allerede så skakkjørt at det spørs om de vil klare å komme ordentlig i mål med den. Det er med andre ord aldri et kjedelig øyeblikk og du får vridd din amatørdetektivhjerne ganske godt opp til flere ganger.
Sjokkfaktor?
Ja, det kan virke som om dette dypdykket i SM miljøet er litt for sjokkfaktoren sin skyld, men det kan også føre til at leser distanserer seg litt fra det som leses ettersom det er et miljø som Ola Nordmann kanskje ikke forstår seg på. Jeg forstår meg ikke på det miljøet og alt som hører med, men det er fascinerende at mennesker føler behov for å gjøre andre vondt i ordna former, eller å være offeret for den som vil gjøre vondt. Sånn sett er boka fascinerende fordi den tar et dypdykk i de mørkeste behov og lengsler i mennesket. Den forteller også noe om det at man ikke nødvendigvis kjenner de i livet sitt så godt som man tror, og at alle mennesker har en egen lille private verden hvor ingen andre slipper til. Det er foreløpig gitt ut to bøker til i UK, og etter avslutningen på denne kjenner jeg meg usikker på om jeg klarer å vente på norsk versjon av neste boka i serien. Det er nemlig ingen lykkelig slutt, men en ganske så desperat cliffhanger, hvor du garantert ønsker å lese videre, helst med en gang.