I dag kommer Marte Dalelv hjem etter å ha blitt benådet av emiren i Dubai. I begynnelsen av juni ble hun dømt til 16 måneders fengsel for alkoholbruk, å ha avgitt falsk forklaring og sex utenfor ekteskapet. Samtidig som Dalelv ble benådet, ble også voldtektsmannen benådet og sluppet fri.
Leder skrevet av: Jessica Ryan, ansvarlig redaktør Revolt.
Dalelv sitt mareritt er i praksis over, selv om hun nok må kjempe med seneffektene av det som har skjedd. Men det finnes mange andre som henne. Australske Alicia Gali var ikke like heldig og måtte faktisk tilbringe åtte måneder av straffen på tolv måneder i fengsel. Hun anmeldte en gruppevoldtekt hvor tre av hennes kolleger var gjerningsmennene. På grunn av Sharia ble hun behandlet som en kriminell, ikke et offer. I Sharia er det nemlig slik at gjerningspersonen må tilstå, eller det må være fire muslimske menn som er vitner til handlingen for at det skal anerkjennes som voldtekt. Hvis ikke er det regnet som ulovlig sex utenfor ekteskapet og det gir fengselstraff på rundt tolv måneder.
Men hva med de lokale kvinnene i Dubai som blir voldtatt? Hvem er det som tar ansvar for deres liv og helse etter at de har blitt offer for en slik handling? Hvem er det som kjemper for deres rettigheter? Eller kan man faktisk si at disse kvinnene er mindreverdige både i sitt hjemland og i det internasjonale samfunn?
Sharia lovgivningen kan nok ha en allmennpreventiv effekt på kriminelle handlinger, men den fungerer også preventivt for ofrene for kriminelle handlinger. De blir bundet på hender og føtter. Ta Dalelv sin sak som eksempel. Hun anmeldte en voldtekt, og ville da bli dømt for seksuell omgang utenfor ekteskapet. Men så ble hun rådet til å trekke voldtektanklagen og gjorde dette. Dette førte dog ikke til at hun ble frikjent. Det førte derimot til at hun fikk en ny dom for falsk forklaring, for hun innrømmet jo at hun hadde hatt sex med vedkommende.
Her er det en liten kulturkrasj mellom det vestlige samfunnet og et samfunn basert på Sharia. I vesten fokuserer vi på den preventive virkning som straff av gjerningsmannen har, samtidig som offeret oppnår en form for rettferdighet. I Sharia lovgivningen er voldtekten kategorisert som en Hirabah, en krigserklæring mot Allah og resten av samfunnet, ikke en kriminell handling mot offeret. Gjennom denne lovgivningen oppnår Allah rettferdighet, ikke de menneskene som faktisk er involverte.
Vi i det vestlige samfunnet er opplært til at onkel politi kan hjelpe deg med omtrent alt, og gjør noen deg vondt kan du gå til dem. Men selv her opplever kvinner som er utsatt for voldtekt at bevisbyrden ligger hos dem og deres besøk hos politiet blir ofte opplevd som nytt overgrep der alle detaljer av voldtekten må legges frem.
Hvordan vil det da oppleves for kvinner som kommer til politiet i Dubai, der man fremdeles opererer etter Sharia? Terskelen for å anmelde en voldtekt der er nok større enn i vesten, fordi man vet at man selv blir sett på som kriminell og blir straffet. Dette bringer skam ikke bare på en selv, men også familien. Har man også forsørgeransvar vil en slik straff ikke bare gå utover en selv, den vil også gå ut over de man tar vare på.
Med andre ord, så lenge rettsvesenet i De forente arabiske emirater ikke skiller mellom Sharia og lovgivning, vil disse kvinnene ikke ha noen rettigheter som offer. Noe som igjen fører til at man aldri vil få noe innsikt i hvor mange voldtektsofre som faktisk finnes her, ettersom de fleste statistikker forholder seg til faktiske anmeldelser, siktelser og dommer.
Dette betyr at her må det internasjonale samfunnet ta ansvar. Som en del av det internasjonale samfunnet som har ratifisert FNs kvinnekonvensjon, plikter Norge å hjelpe kvinner som ikke har sjanse til å kjempe sin egen kamp mot diskriminering. Det er kjempeflott at Espen Barth Eide stilte opp og nærmest personlig geleidet Marte Dalelv ut av Dubai. Men hvor er det samme engasjementet for andre kvinner i samme situasjon? Støtten Norge gir utad, og presset man legger på myndigheter kan ikke bestemmes av offerets nasjonalitet. Det bør bestemmes av den kriminelle handlingen og det nasjonale rettsvesen sin behandling av de kriminelle handlingene i henhold til FNs konvensjon om menneskerettigheter.
Norge er et foregangsland når det gjelder kvinners rettigheter og menneskerettigheter, og situasjonen med Marte Dalelv viser at om Norge, sosiale media og internasjonale media går hardt nok ut vil man oppnå resultater. Da nytter det ikke å sitte på vår moralske høyborg å sende ut pressemeldinger hvor man stadig fordømmer både det ene og det andre. Den fordømmelsen betyr ingenting for de som sitter i en mørk og råtten fengselcelle uten mat fordi de var så dumme å kreve rettferdighet etter de ble utsatt for en av de mest grusomme kriminelle handlinger som finnes, nemlig voldtekt.
Norge kan ikke lenger hevde at de ikke vet hva som har skjedd og skjer i land som De forente arabiske emirater, det har nå skjedd en av våre egne. Vår uskyld er tatt, vil vi nå stilletiende samtykke til at dette fortsatt foregår i disse landene, nå som vårt eget offer er ute der fra?
Ansvarlig redaktør
