Premiereskuddet har nå gått for forestillingen Fem Årstider på Det Norske Teateret. Stykket er skrevet av Maria Tryti Vennerød, og det hele begynte som et prosjekt der Maria skrev seg gjennom året via en blogg ved samme navn som stykket.
Anmeldt av: Maria Ludvigsen
Personlig fikk jeg øynene opp for Maria Tryti Vennerød etter å ha lest boka Neverland, boka er skrevet som et manus, og også denne dramatiseringa var å se i teaterform. Uheldigvis fikk jeg ikke med meg stykket, men manuset ga meg nok bilder til å være sikker på at det måtte ha vært en suksess. Det at jeg har tidligere erfaringer med forfatteren gjorde meg bare mer nysgjerrig og oppmerksom da jeg satt meg ned for å se stykket Fem Årstider.
Min aller første tanke og mening var at stykket både var interessant og morsomt, men etter hvert som minuttene går detter jeg bare mer og mer ut. Forvirringen blir større og spørsmålene mange, men så er det kanskje akkurat denne effekten dramatikeren Maria Tryti Vennerød ønsket.
Stykket kommenterer og kritiserer samfunnet og menneskene som lever i det, tror jeg. Eller er stykkets formål å erkjenne og ”ufarliggjøre” de tanker og meninger som til tider oppstår hos de fleste av oss? Ikke vet jeg, men store deler av stykket handler hvert fall om alt vondt som skjer i verden, og hvordan vi forholder oss til det vonde som mennesker. Nyhetsbildet har en sentral rolle i stykket, og bidrar til at man henger med i tid og rom.
Tekstlig så er dette toppkarakter, men på scenen så blir det for meg litt for rart, fjernt og fremmed. Det blir for lite handling og for lite dramatikk. Jeg liker at oss seere må analysere og tenke oss til en del, men det er også viktig at vi får rikelig med kjøtt på beina før vi kan gå på egenhånd. Her svikter dessverre dette stykket litt.
Det finnes kun tre karakterer i stykket, og disse spilles av Jon Bleiklie Devik, Ingunn Beate Øyen og Heidi Gjermundsen Broch. Ikke noe å si på deres prestasjoner, men en del av dialogen virket dessverre noe kunstig – jeg tipper det hadde med det jeg har nevnt tidligere å gjøre, at teksten passer bedre på en blogg enn på scenen. En ting skuespillerne er utrolig gode på, og som regissør Maren E. Bjørseth må ha lagt mye arbeid i er hvordan de forholder seg til og bruker scenen og rekvisitter. Selv om rekvisittene ikke er spesielt kompliserte eller av høyt antall så brukes disse så godt at man blir dratt inn i en ukjent verden – dette skaper spenning.
Jeg tror min konklusjon må bli at dette i utgangspunktet var et utrolig spennende prosjekt, og at Maria Tryti Vennerød igjen har skrevet seg til gull. Men jeg mener nok også at dette ikke fungerte 100% som teaterstykke. Det er sikkert mange som er uenig med meg, og jeg legger ikke skjul på at det var en fin og spennende opplevelse som gjerne kan anbefales de som kjeder seg av de ”store” og ”vanlige” teaterstykkene. Terningkast 3.
Les mer i bloggen Fem Årstider.