Det blå barnet av Eirik Husby Sæther

Det blå barnet er en overraskende liten krimperle

Dette er bok nummer to om Mikael Wulf, som vi først ble presentert for i boka Judaskysset. Mikael Wulf er politietterforsker og har en mor som han dessverre ser seg nødt til å plassere på lukket avdeling ettersom hun har Alzheimers. På puten til moren finner Wulf en liten bloddråpe og politi instinktene vekkes til live. Hva var det som skjedde med damen som bodde på rommet før hans mor? Han bestemmer seg for å ta en tur på rettsmedisinsk for å sjekke om damens død var så naturlig som først antatt.

Wulf sitt søskenbarn William er hans rake motsetning. Der han er lovlydig og i ferd med å få livet til å gå ganske så på skinner, er William det som samfunnet regner som en fiasko. Etter en lang tid som kriminell og narkoman, er han nå i ferd med å snu livet sitt til det bedre. Men det er vanskelig for han også å se sin tante såpass dårlig, ettersom hun var som en mor for han når han vokste opp. Når Mikael begynner å etterforske hva som skjedde med damen som bodde på morens rom, følger William noe ufrivillig med på lasset. Det handler nemlig ikke bare om å finne ut hvorfor det var blod på puten til moren, de må også finne ut hvem det blå barnet faktisk var.

Arv eller miljø?

Normalt sett er jeg lite begeistret for bøker hvor det er to plot som kjøres samtidig og da spesielt når det ene befinner seg 100 år tilbake i tid. Men det skal sies at Sæther har gjort en mesterlig oppgave med å gradvis avdekke det som skjedde i fortiden, og det som skjer i nåtiden, helt til det møtes på slutten og du får alle svarene servert. Noe av det som allikevel er det mest spennende med boken er allikevel sentrert rundt tidenes spørsmål: Er det arv eller miljø som påvirker hvem vi blir? Forskningen de siste årene ser ut til å støtte opp under at traumer kan påvirke genetikken og sette spor i 3 generasjoner etter traumene oppsto. Årsaken til dette er at traumene setter i gang celleforandringer og mutasjoner som går videre til de neste generasjonene. Dette er ikke nødvendigvis nevnt med ord i boken, men det er tydelig at dette er et av temaene som boken tar opp både i fortiden og i nåtiden. Dette blir tydelig når du ser på dynamikken i karakterene og deres relasjoner. Er det virkelig sånn at man er dømt til å bli kriminell om man har hatt kriminelle familiemedlemmer i generasjoner bakover? Hva er det som kan være årsaken til at Mikael og William, som mer eller mindre har vokst opp under samme tak, har så forskjellige liv i dag, der den ene er politi og den andre kriminell?

Les vår anmeldelse av Judaskysset

Sæther er også veldig dyktig på å beskrive miljøene som karakterene befinner seg i, enten det er arbeidermiljøet rundt Akerselva for 100 år siden, Oslo´s kriminelle underverden eller på sykehuset. Det er detaljerte beskrivelser som støttes godt opp av karakterenes opplevelser i omgivelsene. Det drar deg med på en troverdig reise både tilbake i tid, og inn i nåtid. Det at Sæther selv er politi og jobber ved krimvakta i Oslo har nok også hjulpet han å gjøre karakterene såpass troverdige som de faktisk er, helt ned til språket til William.

Om du har lest de to første bøkene om Lobotomisten, skrevet av Sæther, vet du at han er god på detaljer. Han er god på det kriminelle sinn og han er ikke redd for å være grotesk og sadistisk på plotfronten. Med Det blå barnet tar han med unntak av et par scener, noen steg tilbake. Denne boka er mye roligere, mer lettlest og ikke fullt så bombastisk som de om Lobotomisten. Judaskysset var hans første bok om Mikael Wulf, og også denne hadde en fin nerve, som han har fortsatt med i Det blå barnet. Alt i alt en veldig fin leseropplevelse, og boken kan absolutt anbefales.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *