Den sjette filmen i rekken om den morderiske dukken med selebukser og slakterkniv.
Anmeldt av Anne B.Kalvik
Da vi sist forlot Chucky hadde han blitt pappa til Glenda (dette er for de som ikke vet det en referanse til filmen Glen or Glenda, laget av han som gjentatte ganger har blitt kåret til verdens verste regissør, Ed Wood). Filmen har ikke fulgt horrorkomedielinjen videre, men i stedet lagt seg på en ny storyline, der et nytt barn får en såkalt «Good Guy Doll», og oppdager at den er besatt av den legendariske morderen Charles Lee Ray (Brad Dourif).
En interessant trivia – Brad Dourifs datter Fiona spiller hovedrollen Nica. Jennifer Tilly har også en liten opptreden, comeback som Chuckys kjæreste Tiffany.
Sammenlignet med tidligere filmer, er denne filmen vakker. Data-animeringen irriterer tradisjonalisten i meg, ettersom de tidligere filmene var mer eller mindre basert på stop-motion teknikk, men jeg klarer ikke la være å synes det er pent. Jeg elsker også den dunkle atmosfæren i filmen, dette er skikkelig skrekkfilm, som gjør at du sitter klar til å hoppe når det topper seg spenningsmessig neste gang. Det er lov å bli gira, det er lov å være entusiastisk, når den sjette spillefilmen (det har kommet et par kortfilmer mellom Seed of Chucky og Curse of Chucky) om en dukke som dreper er så bra. Statistisk sett, når man har kommet til den sjette filmen er franchisen død, eller ihvertfall rimelig tynnslitt.
De første filmene om Chucky er fra samme æraen som Prom Night. Det som gjorde at Chucky overlevde og det gikk nedover med Prom Night kan jeg bare spekulere i, men jeg vil tippe at det har noe med storyen å gjøre. Sammenlignet med Chucky er Prom Night temmelig tam, og blir bare tammere for hver film. I Childs Play filmene følger vi gutten Andy (Alex Vincent) og hans forhold til dukken fra han er seks år gammel, og han har til og med fått en rolle som voksen mann i Curse of Chucky! Han spiller også i dokumentaren som ligger i ekstramaterialet på blu-rayen.
Ellers i ekstramaterialet finnes det mye dokumentasjon på hvordan dukken blir «vekket til live», slettede scener og bloopers.
Jeg gledet meg som en unge til å se denne filmen. Den innfrir på hvert eneste punkt og jeg elsket hvert minutt av den. Den er underholdende, den har bevart de kjappe replikkene, fri flyt av blod og humor, alt Don Mancini i utgangspunktet la grunnlaget for da han laget de første filmene. Det er sjelden man ser en oppfølger som kommer så mange år etter, som er så tro til originalkonseptet, men allikevel utfordrer fansen. Denne er verdt å eie! [rating=8]