Blodfattig med visuelt spennende
Edith Cushing er en ung kvinne som tror på spøkelser. Hun har jo tross alt sett det med sine egne øyne og latt seg inspirere til å skrive bok om dem. Det vil si spøkelsene er jo bare en metafor for fortiden. Edith bor sammen med sin svært suksessrike far som også kan oppleves som en nådeløs forretningsmann. Hennes mor døde da hun var bare barnet, et savn som har preget henne gjennom oppveksten. Edith er en bestemt dame som ikke lar seg pille på nesen, og som kjemper for sine rettigheter som kvinne, i en tid når kvinner skulle ses men ikke høres. Hun har en beiler som subtilt prøver å få hennes oppmerksomhet, men hun blir forført av Thomas Sharpe. Han har kommet til byen med sin søster for å skaffe penger til utvikling av en av hans oppfinnelser.
Ediths far tar et skjebnesvangert valg når han følger sin magefølelse når det kommer til Thomas Sharpe og hans søster. Det hele ender opp med at Edith plutselig befinner seg i et svært mystisk hus en halv dags gange fra andre mennesker, i England. Hun opplever at huset er levende og prøver å fortelle henne noe, men det tar tid før hun skjønner budskapet, og da er det nesten for sent.
Tro til sitt visuelle uttrykk
Guillermo del Toro har både vært med å skrevet manus og regissert filmen, noe som synes. Han er en ekstremt visuell regissør og jeg elsker det gotiske uttrykket han har bygget opp i Crimson Peak. Hans fascinasjon med fargen rød og insekter er ikke borte, det er som du sikker skjønner en stor del også av denne filmen. Rødt og grønt er farger som dominerer i kulissene denne gangen, og faremomenter hintes også frempå ved hjelp av rødt. Han har dessuten valgt skuespillere veldig bevisst ut i fra farger. Edith Cushing er lys blond, med lys hud, store blå øyne og er en sart sjel som velger lyse og livlige farger når hun kler seg. Thomas Sharpe og søsteren er begge mørke og kler seg i mørke klær. Det skal også sies at kostymene er veldig flotte. Det er veldig lite som er tilfeldig når Del Toro lager film. Denne bevisste bruken av lys og farger gjør Crimson Peak til et lite visuelt og gotisk mesterverk.
Det som derimot ikke er like imponerende visuelt sett er spøkelsene, de er jo helt klart groteske i ekte Del Toro stil, men de er ikke skumle. De blir noen tåkete figurer med ribbein og tenner, som er omgitt av tåke. De er rett og slett for konstruerte til at det blir bra. Akkurat her skulle jeg nok ønske at han hadde tatt med litt mer av det han lærte i begynnelsen av sin karriere når han gikk i lære hos Dick Smith(Eksorsisten) for å lære om sminke og effekter. Det er spennende med alle de nye mulighetene som data gir når det kommer til spesialeffekter, men når det skal være skrekk, er det enkle ofte det beste. Jeg tror mennesket er laget slik at det de kan relatere seg lettest til er også det som er det mest skremmende, så når ting blir for urealistiske kan mange falle av.
Lite skummel grøsser
Det er jo utrolig synd for historien er en god ramme og den har godt potensiale, men det faller bort i animerte spøkelser som ikke er det fnugg skumle. Det er også gjort gode valg når det gjelder besetning av roller. Jessica Chastain er perfekt i rollen som den kalde og manipulerende Lucille Sharpe. Tom Hiddleston har et unikt uttrykk som gjør at han kan se barnslig og djevelsk ut omtrent samtidig. Charlie Hunnam som den noe ulykksalige beileren som er villig til å gjøre hva som helst for Edith, gjør også god figur. Men etter å ha sett 7 sesonger med Sons of Anarchy så er det litt vanskelig å legge fra seg Jax Teller som er en ekstremt sterk karakter, og nok en karakter som kommer til å definere Hunnam en god stund enda. Mia Wasikowska spiller hovedrollen som Edith og hun er en herlig blanding av sart og sterk, noe som løfter karakteren hennes noen hakk.
Er du ute etter noe som du kan studere i senk, uten at du blir lei av å se på det, så er denne filmen rent visuelt sett vakker. Er du på jakt etter noe med mer dybde og noe skrekkelig skummelt, er kanskje ikke dette her det rette for deg. Men ser man bort fra svakhetene er det absolutt et hederlig forsøk fra Del Toro sin side. Med andre spøkelser ville det blitt mye bedre med en gang.
Anmeldt av Jessica Ryan