fbpx

Sporvogn til begjær

Sporvogn til begjær, Hovedscenen, Oslo Nye Teater, 2019. Av Tennessee Williams. Foto: Gisle Bjørneby

Rått og voldelig om ødelagte drømmer og menneskelig forfall.

Oslo Nye satser friskt denne vinteren med Sporvogn til begjær, originalt skrevet av Tennessee Williams i 1947. Han fikk Pulitzer for oppføringen av stykket i 1948. Marlon Brando spilte rollen som Stanley Kowalski både i originaloppføringen og i filmen som kom i 1951. En film som i dag regnes som en klassiker. Stykket i seg selv er overraskende tidløst med dagsaktuelle problemstillinger.

Når fasade er alt

I stykket møter vi den avdankede overklassefrøkna Blanche DuBois(som ifølge henne selv betyr hvit skog) på reise til søsteren i New Orleans. Søsteren Stella er gift med Stanley Kowalski og de bor sammen i de fattige områdene i New Orleans. Søstrene har ikke sett hverandre på mange år og på den tiden har Blanche mistet familiens plantasje Belle Reve og er blakk som en kirkerotte, men fasaden kan ingen ta fra henne. Eller?

Dette er et stykke med få aktører på scenen og det er viktig at hver av dem klarer å ta sin plass. Det er vanskelige og dynamiske roller å spille, med mye følelsesladde øyeblikk som fint kan bli finsk fjernsynsteater om det ikke gjøres riktig. Og jeg kan love deg det, at her gjøres det riktig. Jeg gikk til stykket med forholdsvis få forventninger ettersom jeg hverken har lest eller har sett stykket før. Jeg ble helt oppslukt fra start til slutt. Dette er intimt, hardt og brutalt på en gang. Det er til og med risiko for å bli alvorlig rørt.

Sporvogn til begjær, Hovedscenen, Oslo Nye Teater, 2019. Av Tennessee Williams. Oversatt av Leif Helgeland. Bearbeidet av Kim Bjarke. Regi: Kim Bjarke. Foto: Gisle Bjørneby

Vanvittige prestasjoner

Jeg er en av de som sjelden har sett Nytt på nytt og følger ikke videre med på norsk komikk så jeg så Linn Skåber sin rolletolkning helt fritt fra alt dette. Jeg syns hun leverer en helt rå Blanche som du både føler sympati og antipati for helt til siste slutt. Hun forfaller sakte men sikkert for øynene på deg, i et psykologisk spill med Stanley, hvor hun metaforisk stadig blir mer avkledd. Hun blir et slags bilde på de som faller utenfor og ikke klarer å være så perfekte og vellykkede de ønsker i dagens samfunn. De som ikke klarer å leve opp til forventningene. De som har opplevd tap og vanskeligheter i livet og til slutt ikke klarer mer. Selv i sin galskap prøver hun å holde fast i fasade og illusjonen om det perfekte. Jeg tror faktisk få kunne gjort rollen bedre enn Skåber gjør den.

Nils Jørgen Kaalstad er det bare å ta av seg hatten for. Første gang jeg så han og fikk sansen for hans skuespill var i filmen Sønner hvor han leverte en sterk prestasjon. Stanley Kowalski har vært i hæren og er enormt patriot. Han har beina godt plantet på jorda, og lar seg ikke blende av Blanche sin garderobe og historie. Han vet at det er ting hun ikke forteller og gjør selvfølgelig alt for å finne ut av det. Han har et voldelig temperament, samtidig som han også er veldig øm og lidenskapelig med Stella. Kaalstad leverer på alle punkter, og klarer å fylle alle dimensjoner i rollen. Vi satt på første rad og følger man med på mimikken i ansiktet, kan du til tide se øyene hans formelig syde av hat. Det er rått, spesielt i en såpass intim og voldelig rolle som han faktisk har.

Rollen Stanley Kawalski spilles av Nils Jørgen Kaalstad . Foto: Gisle Bjørneby

La oss ikke glemme den mishandlede kvinnen Stella. Som er fyrrig og full i faen det ene øyeblikket, for så å reduseres til en sart, alveaktig skapning som ser ut til mest av alt vil fly avgårde. Så all honnør til Stine Fevik som leverer en høyst troverdig rolletolkning som viser de forskjellige dimensjonene i en kvinne som lever i et voldelig forhold. Alle de gode og ømme stundene der mannen er snill og god. De øyeblikkene der det er bare de to og alt er perfekt. Og så skjer det, han blir sint for noe og eksploderer til en ugjenkjennelig masse som leverer ut harde ord og slag.

Intimt og brutalt

Teatersjef og regissør Kim Bjarke har virkelig lykkes med å få frem det absolutt beste i skuespillerne. Er jo verdt å nevne Andreas Stoltenberg Granerud sin tolkning av Mitch, og Tarjei Sandvik Moe som også har en liten rolle. Men alle på scenen leverte knallbra! Scenografien er enkel men virkningsfull, alt fra starten da Blanche går ned trappene, til slutten hvor hun går opp trappene igjen.

Dette er intimt og det er brutalt. Det er en innsikt i menneskelig forfall, men også i relasjoner og hvordan de preges av brutte illusjoner. Hvordan et menneske påvirkes når det blir strippet for livsløgnene en etter en. Når verdigheten slipper taket og desperasjonen tar over.

Blogglistenhits

Leave a comment

Your email address will not be published.


*