Utøya 22. Juli

En dag vi aldri bør glemme…

Jeg sitter vel egentlig her litt tom for ord etter dagens filmopplevelse. I forkant av filmen har det vært store diskusjoner om dette er en film som i det hele tatt bør lages. Min mening har hele tiden vært at det er en viktig film av mange årsaker. Vi må aldri glemme lidelsene som ungdommene på Utøya opplevde den dagen, og uansett hvor mye det skrives om Utøya er det visuelle mediet en bra måte å få historien frem på og det finnes en respektfull måte å gjøre det på. Jeg var aldri i tvil om at Erik Poppe kom til å behandle materialet med ytterst respekt og resultatet som jeg så i dag viser at det var absolutt rett mann for jobben.

Dere forstår ikke

Det hele begynner med at hovedrolle Kaia sier til kamera at “Dere forstår ikke” og vi skjønner at den beskjeden er rettet mot oss som ser, ikke bare de hun snakker med på telefonen. For med mindre vi var der, så kan vi faktisk aldri forstå hvordan det var. Men ved å se filmen kan vi faktisk få et innblikk i det som skjedde på Utøya og få noe forståelse. Karakterene i filmen er fiktive, men handlingen i filmen er laget ut fra vitneobservasjoner og fakta. Filmskaperen har også vært i tett dialog med overlevende som har gitt sitt perspektiv for å få det så autentisk som mulig.

Autentisk og realistisk

Filmen er forholdsvis enkelt lagt opp og det ser ut til at det er gjort veldig mange lange tagninger. Dette er noe av det som gjør filmen så autentisk som den er. Den starter med Kaja som krangler med søsteren før hun går videre til en samling som skal være med grilling og disko. De har fått vite at det har vært eksplosjon i regjeringskvartalet og ungdommene tenker og diskuterer litt rundt dette. De diskusjoner som blir presentert viser også en del av det som var fokus i media etter angrepene. Var det terrorangrep og hvem var det egentlig som sto bak?

Så kommer det ungdommer løpende og skriker. Herfra blir alt kaos. Det kaoset og den forvirringen som rådet kommer utrolig godt frem. Dette er ungdommer. De er vant til å ha veiledning av voksne når det oppstår kriser, her står de mer eller mindre alene og hver eneste avgjørelse de tar står om liv eller død. Løper de i feil retning risikerer de å bli skutt. Blir de der de er, risikerer de å bli skutt. Hjelper de andre, risikerer de å bli skutt. Hopper de i vannet og legger på svøm, risikerer de å bli skutt.

Gjerningsmannen så vidt synlig

Den paranoiaen og frykten som de må ha levd med på Utøya den dagen er ubeskrivelig, men Poppe har klart å gi et godt bilde av den. Dette var ungdommer som så vennene sine bli skutt ned rundt dem mens de selv var i skuddlinjen. Dette var ungdommer som holdt rundt sine døde eller sårede venner og så en virkelighet ungdom normalt sett ikke blir utsatt for her i Norge. De som ikke har forståelse for ettervirkningene mange av disse ungdommene lever med, bør virkelig se denne filmen.

Virkemidlene i filmen er enkle, handlingene til gjerningsmannen og den frykten handlingene skapte er virkemiddel nok. Det er for eksempel pauser i skytingen og du sitter der og håper at nå, nå er han ferdig. Nå slipper de snart å være redde for livet sitt. Helt til det plutselig smeller til igjen så du hopper i setet. Når man reagerer sånn som kinogjenger, kan man bare tenke seg hvordan det var for de som var midt oppi det. Gjerningsmannen selv er ikke tema i filmen, du ser “han” kun to ganger som en grå og diffus figur. Han navngis heller ikke i tekstene som kommer opp mot slutten av filmen. Det er ikke han som er tema, det er ikke hans ideologi som er tema. Dette handler om ungdommene og de opplevelsene som de hadde den dagen. Han har ingen makt lengre.

Viktig film

Jeg var ikke selv på Utøya, så jeg kan aldri vite hvordan det virkelig var den dagen, men å ha sett filmen til Poppe har gitt meg mer innsikt i alt det vonde som skjedde den dagen. Utifra det jeg vet om den dagen så føler jeg at Erik Poppe har gjort en god jobb med å lage denne viktige filmen både filmatisk sett og med tanke på respekt for materialet og alle som ble berørt av dette. Som seer blir du dratt med og du nærmest kjenner traumene og fortvilelsen deres på kroppen. Det går ikke an å se denne filmen og gå ut fra salen uberørt.

Jeg angrer ikke på at jeg har sett filmen, men den var hard kost og jeg vil ikke anbefale alle å se den. Men ønsker du å støtte opp om ungdommene som var på Utøya den dagen, og forstå litt mer av hva de gikk gjennom, er dette en god måte å gjøre dette på. Ved å lage denne filmen har Poppe sørget for at denne historien aldri vil bli glemt. La oss sammen sørge for at det aldri noen sinne blir nødvendig med en ny sånn film.

 

 

 

 

 

 

 

Blogglistenhits

Leave a comment

Your email address will not be published.


*