Closer

I 2005 så jeg en film som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, nemlig Closer. Når teaterstykket kom til Oslo var det ikke fritt for at jeg gledet og gruet meg på samme tid. Ville de klare å få til på scenen det samme som filmen fikk til? 

Når Patrick Marber skrev teaterstykket Closer trodde han den skulle gå på noen små scener rundt om i London, ikke at den skulle nå ut på verdensbasis. Filmen med Julia Roberts, Jude Law, Natalie Portman og Clive Owen fikk to oscarnominasjoner og ble veldig populær når den kom ut. Skuespillerprestasjonene var helt vanvittige, faktisk så bra at både Clive Owen og Natalie Portman fikk Golden Globe for sine rolletolkninger. Men hva er det som gjør filmen så bra? Filmen og stykket i seg selv er en studie i relasjoner og følelser som balanserer mellom humor, forelskelse, utroskap, kjærlighet og hat. Bildene i filmen er enkle, all fokus er på skuespillet og relasjonene mellom karakterene. Det er de rå følelsene som drar deg inn i filmen. Men er det sånn i teaterstykket også?

I all enkelhet

Scenografien i stykket er enkel og basert på enkelte møbler som flyttes frem og tilbake i scenebildet alt etter hvilken scene som skal spilles. En skjerm forteller publikum hvor man befinner seg slik at det skal være lettere å følge med. I  hvert sceneskifte og mellom aktene så spilles det instrumentalversjoner av kjente låter som passe veldig bra med tanke på innholdet i scenene. Noen av låtene som er spilt med to cello er Nothing Else Matters av Metallica, We found love med Rihanna og Calvin Harris og Coldplay sin Vive La Vida.

Alice og Dan møter hverandre på legevakten. Foto: Sturla Bakken

Det mest geniale med hele stykket er castingen. Nicolai Cleve Broch spiller rollen som legen Larry. At han er en habil skuespiller hersker det liten tvil om, og han klarer også her å få masse ut av rollen. Dette er en av de rollene i stykket som er mest krevende følelsesmessig og Broch balanserer helt perfekt mellom arroganse, humor og sårbarhet.

I rollen som Dan finner vi Anders Danielsen Lie som også har jobbet med regissør Per-Olav Sørensen i Nobel. Han har hatt en god karrière siden han som barn spilte i filmen Herman, og dette er hans debut på teaterscenen. Han klarer å være akkurat passe sjarmerende og nonchalant til å gjøre forfatteren Dan troverdig. Han har en utrolig kjemi med Ester Grenersen som er helt rå i rollen som Alice. Igjen en av de mer krevende rollene i stykket både fysisk og følelsesmessig. Andrea Bræin Håvig gjør også en fantastisk jobb som fotografen Anna. Jeg kan egentlig ikke se for meg noen andre i disse rollene.

Med filmen i bakhode

Jeg så stykket med filmen friskt i minne og det var noen scener som det var viktig for meg at de lyktes med, for å få stykket så bra til som filmen var laget. Ene scenen handler om utroskap og det er en scene med Larry og Anna, som er helt mesterlig gjennomført i filmen.  Heldigvis ble den like mesterlig utført på scenen med rå og nakne følelser fra et forhold som brister.

Det er en del scener hvor man blir rett og slett flau på deres vegne, og latteren satt løst i salen på premierekvelden i Oslo. Det er nettopp den stadige vekslingen mellom humor og de vonde følelsene som gjør at stykket virker. Det er følelser alle kan kjenne seg igjen i, og det er følelser de fleste av oss opplever på et eller annet tidspunkt. Det er også et intrikat spill som foregår på scenen, noe som vi ser mye av i dagens samfunn ettersom fasade blir stadig viktigere og relasjoner gjerne også skal ha en nytteverdi, ikke bare være en følelsesmessig tilknytning. Enkelte av karakterene har du til tider mest lyst å klappe til, men samtidig så føler du med dem etterhvert som sannheten kommer frem.

Ser man på produksjoner som Per-Olav Sørensen har stått bak så er det en ting som kjennetegner hans arbeide og det er hans evne til å trekke ut maksimalt av skuespillerne på scenen. Dette er intet unntak og det må faktisk være sånn om stykket skal ha noe kredibilitet. Det skal være intenst, uten å gå over til å bli tragikomisk. Det skal rett og slett rive i sjela og det gjør det så til de grader.

Dette stykket er på Centralteatret i 2 uker til før det er videre til Fredrikstad, Larvik, Drammen, Tromsø, Nøtterøy, Haugesund, Kristiansand og Stavanger.

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *