Det er vissheten om den uunngåelige slutten som gjør at den islandske vinteren aldri riktig slipper taket i leseren.
Det er virkelige historiske hendelser som danner utgangspunktet for Kents debutroman Begravelsesriter. I januar 1829 blir de to siste offentlige henrettelsene gjennomført på Island. En mann og en kvinne er dømt til døden for to brutale drap i de islandske fjellene. Kvinnen blir fremstilt som en ondsinnet konspirator, for andre er hun en nådeløs heks. Men under hvilke omstendigheter kan egentlig et menneske myrde et annet?
Klaustrofobisk vinter
Det er den dømte kvinnen, den mystiske Agnes Magnusdottir, som er Kents hovedperson. Vissheten om hennes uunngåelige død er tydelig allerede fra de første, spede linjene: ”De sa at jeg måtte dø. De sa at jeg stjal pusten fra menn, og at de nå måtte stjele min.”
Og spenningen slipper på ingen måte taket etter dette.
Det finnes ikke fengsler på Island. Løsningen blir å plassere Agnes på lensmannsgården. Her blir Agnes holdt under oppsyn av konen, den alvorlig syke Margret, og parets to døtre. De innser snart at de alle er fanger av den brutale og klaustrofobiske vinteren som herjer utenfor de fattigslige veggene. Det er nettopp dynamikken i de mellommenneskelige forholdene som blir historiens viktigste bærebjelke: familiens oppfatning av Agnes som en fremmed, som en morder, deretter den myke overgangen til oppfattelsen av Agnes som en av dem. Dette forholdet følger sesongene: jo kaldere det blir i de islandske fjellene, jo mer varmes forholdet mellom Agnes og Margret.
Stereotypiske svakheter
Det er synd at romanens største svakhet viser seg å være en av Kents nøkkelpersoner. Den unge lærepresten Toti, som skal forberede Agnes på døden, blir aldri noe annet enn en svak og stereotypisk skygge. Som romanperson har han særdeles lite å si, og Kent innvilger ham heller aldri noen psykologisk dybde eller refleksive egenskaper. Det er rent ut vanskelig for leseren å fange opp grunnlaget for hans platte fascinasjon av mordersken Agnes.
God research
Begravelsesriter er basert på virkelige hendelser, og Hannah Kent gjør på ingen måte skam over historien. Researchen bak er særdeles god, og stemmen som blir gitt til mordersken Agnes er på samme tid både forstyrrende og fengende. Hennes beskrivelser av fortiden – både de rystende minnene om fostermorens død, samt minnene om den første tiden etter at hun forelsket seg – veves sammen til vakre, skjøre berettelser fra et tøft liv.
Dette er en historie som du vil høre. I ettertid er det vissheten om den unngåelige slutten som gjør at den islandske vinteren aldri riktig slipper taket i leseren.
Anmeldt av Christina Sunneklep
(Schibsted 2014)