Et rått bilde av en virkelighet vi alle vet finnes men ikke vil vite av.
Anmeldt av Jessica Ryan
I Eva Sørhaugs film møter vi tre forskjellige par konstellasjoner som befinner seg i de 90 vanskeligste minuttene i sitt liv. Johan er en suksessfull mann, med perfekt hus, perfekt jobb og en relativt perfekt kone. Men det kan se ut som hans streben etter det perfekte også blir hans fall, han planlegger noe, noe som ved første øyekast ser ut som selvmord. Fred og Elin har gått fra hverandre, og strever med å finne ut hvordan de skal klare å holde en vennlig tone ovenfor barna, naboer og ikke minst hverandre. Trond og Karianne har nettopp flyttet til en ny leilighet, med sin nyfødte sønn. Utenfra ser alt perfekt ut, men innenfor husets fire vegger preges deres liv av Tronds dopbruk og sadistiske tendenser.
Dette er en sånn film som man må se på med to forskjellige par briller. Det ene aspektet av filmen er det filmtekniske, plot og skuespillerprestasjoner. Det andre aspektet dreier som om filmens samfunnsnytte, og filmen i seg selv som en virkelighets orientering.
Det er litt ting som skurrer og gjør at filmen ikke er på langt nær så bra som den kunne vært. Men ingen kan klage på filmens samfunnsnytte, det at regissøren tør å ta et så kraftig tak i det som skjer innenfor hjemmets 4 vegger, er i dette tilfellet grunn god nok til å like filmen. Det er et sykt vanskelig tema, og kinogjengerne går ut derfra som om de har fått et kraftig knyttneveslag midt i magen.
Filmteknisk sett er det en ting som irriterer og det er at alle disse menneskene får tid til fryktelig mye på 90 minutter, hvilket igjen gjør at hovedprinsippet i filmen dessverre ikke er helt troverdig. Man får mer følelsen av at dette er hendelsesforløpet gjennom en hel dag, ikke 90 minutter. Det er også noen voldsomt bråe overganger fra et par til et annet, og dette virker litt forstyrrende innimellom. Ellers kan man ikke si annet enn at bildene er godt komponerte og det hele er nakent, stilreint og minimalistisk gjennomført noe som gir troverdighet til historiene.
Styrken i plotet er den rå og brutale enkelheten som allikevel preges av veldig komplekse karakterer og samtlige av dem gjennomgår veldig sterke forandringer iløpet av filmens varighet. Det var spesielt fascinerende å se på Fred og Elin sin relasjon. Den bygges opp på en sånn måte at du i første delen av filmen sitter og lurer på hvem det er som er den grusomme i parforholdet, er det han eller er det faktisk henne?
Her blir seeren tvunget til å tenke og ikke minst se på sine egne stereotyper når det kommer til psykisk mishandling. Dette er også eneste relasjonen hvor det er barn, naboer og venner som er vitne til det som skjer. Det eneste som det tar litt tid å få med seg er at Elin har gått videre og blitt sammen med en annen etter bruddet med Fred. I begynnelsen ser det bare ut som de er et vanlig par som sitter i en veldig spent situasjon. En av grunnene til at denne relasjonen ellers fungerer så bra på lerretet er gode prestasjoner fra både Pia Tjelta og Mads Ousdal.
Det paret i filmen som har fått mest oppmerksomhet er uten tvil Trond og Karianne, mye fordi det er ekstremt mye fysisk utagerende atferd i denne relasjonen, og det er preget av Trond sin dopbruk og ikke minst sadisme. Visuelt sett er det ikke tvil om at det har stor virkning når blodet spruter utover det helt hvite interiøret, og Karianne kastet vegg imellom. Blir hun ikke brukt som boksepute voldtas hun så utrolig fornedrende at det gjør vondt i hjerterota å se på. Alt med spedbarnet i en seng ved siden av.
Man skal ikke skimse av Aksel Hennie sin rolletolkning her, han gjør en utrolig god jobb, helt ned til dopbrukeratferden. Han har gjort hjemmeleksa si, det er ingen tvil om det. Kaia Varjord gjør en helt vanvittig rolle her, og ikke minst er det et modig rollevalg. Det tar en sterk kvinne for å få frem det komplekse i en mishandlet kvinne. Det er ikke svakhet, men sårbarhet, styrke og overlevelsesevne som preger hennes tolkning. På en måte ønsker du at hun skal la være å slåss i mot, fordi hun gjør det bare verre for seg selv, men samtidig er dette også det som gir henne styrke og verdighet i en ekstremt fornedrende situasjon. Hun er ikke en svak kvinne men et forbilde for mishandlede kvinner, og hun kan gjennom sin rolleprestasjon gi håp til kvinner som befinner seg i samme situasjon som henne.
En av de beste rolletolkningene i filmen leveres dog av Bjørn Floberg som spiller Johan. Seeren følger han gjennom forberedelsene hans til det man tror i første omgang er et selvmord. Johan er preget av en verdighet og en sorg som gjør hans karakteren hans fascinerende. Han forholder seg til det han skal gjøre som om det dreier seg om en forretningsavtale. Alt skal ordnes, aftenposten skal stanses, fuglen skal gis bort og alt skal være klart til hans exit. Man blir sittende å tenke på hvorfor han gjør de tingene han gjør, hva er årsaken til at han ikke vil mer, han har jo alt? Men nok en gang er moralen at man ikke er lykkelig selv om man er en av de som har alt.
Det er med andre ord 90 kompliserte minutter i kinosalen. Til tider er filmen så stille at det blir øredøvende, men alt har sin effekt, og du føler virkelig du får et innblikk i hverdagen til disse parene. Er det et innblikk du skulle ønske du var foruten når du forlater kinosalen? Ja, absolutt. Men samtidig er filmen også med å å bevisstgjøre seeren på at det faktisk skjer ting i husene rundt en, man kan aldri vite hvem som slår, hvem som blir slått eller hvor det skjer. Gjennom naboene til Fred og Elin blir man konfrontert med sin egen ansvarsfølelse. Er man en av dem som vil handle før det går riktig galt? Eller vil man fordi det er ubehagelig bare gå, lukke døra og ikke se seg tilbake, før man leser om familien i avisene dagen etterpå?