På sosiale medier deles det i disse dager bilder av nedslaktede muslimer og soldater som vokter over disse. Noen deler ukritisk, mens andre stiller spørsmål til om disse bildene er ekte eller ikke. Det ingen derimot spør om, er hvorvidt det faktisk er en massakre som foregår i Burma i disse dager. Det har faktisk vært besynderlig stille om Burma og Aung San Suu Kyi siden hennes parti erklærte seg som vinner i valget i 2012 og arbeidet med demokratisering av Burma fortsatte for fullt. Men er det virkelig slik at muslimene slaktes ned av buddhistiske munker i titusener-tall?
Det enkle svaret på dette er nei. Enkel research viser at dette bildet som er brukt for å bevise denne nedslaktingen av muslimer, skal være et manipulert fra et bilde fra en aksjon Thailandsk sikkerhetspoliti hadde mot en demonstrasjon i 2004. Bildet som verserer på Facebook er fulgt av en tekst hvor det hevdes at 1000 ble drept i kaldt blod, uten av media reagerte. Virkeligheten som bildet viser er arrestasjonen av 1311 menn etter demonstrasjon i 2004. Disse ble stuet i 6 store militære lastebiler og etter en 6 timer lang kjøretur var 78 av dem døde.
Supply and demand
I kommentarfeltet som følger dette bildet ser man at kritiske røster hevder det er muslimsk propaganda, at bildene er falske og tonen er mildt sagt amper fra det som utgir seg for å være fredelige sjeler. Men det er ingen som spør hvorfor de som står bak disse falske bildene ser seg nødt til å gjøre det for å få sin sak ut i mediene. Dessverre er mediabransjen en kynisk bransje som har gjennomgått stor utvikling de siste 20 årene. Etterhvert som internett slo rot og nyheter ble tilgjengelige der, har salgstall på papiraviser og magasiner gått kraftig ned. Det betyr at aviser og magasiner er mindre attraktive å selge reklame til hvilket gir mindre inntekter. Alt dreier seg om salgstall og rekkevidde. Supply and demand.
Men hva er det som selger? I journalistikken lærer vi en noe kynisk definisjon på dette, spesielt relatert til tabloide medier. Det er ikke nok at et menneske dør eller blir skadet, også her er det styrke i antall. Jo flere som blir skadet og drept, jo bedre er det for salgstallene. Er det kriminelle som blir drept, så er det ikke ”så viktig” i samfunnets øyne. Samfunnet ser ut til å respondere bedre på uskyldige ofre som kvinner, barn, sivile og minoritetsgrupper. Supply and demand.
FN’s høykommisær for menneskerettigheter uttrykker stor bekymring
Hvis man så ser på denne situasjonen jeg har tatt utgangspunkt i her, hva er det som gjør at mediene stort sett er stille om situasjonen i Burma? Ja, for det er faktisk en situasjon, selv om det ikke er tusenvis som slaktes ned er det faktisk slik at muslimer i Burma opplever å bli forfulgt, torturert og drept.
Dette er anerkjent som et problem av FN’s Høykommisær for menneskerettigheter(OHCHR) og i januar uttrykte de stor bekymring for den økende volden i Burma. Dette basert på informasjon de har mottatt fra troverdige kilder, som hevder at 9 januar 2014, ble 8 Rohingya muslimske menn angrepet og drept av Rakhine i byen Di Chee Yar Tan. Den 13 januar ble en politimann drept av Rohingya folket i samme landsby. Dette førte til at politiet og Rakhine drepte 40 Rohingya muslimske menn, kvinner og barn. Det er også 10 Rohingya menn som er fengslet under det OHCHR betrakter som kritikkverdige forhold.
I følge OHCHR har den økte volden de siste 18 månedene ført til at 110 000 mennesker er internt fordrevne i Burma, på grunn av sin muslimske tro. Den største religionen i Burma er Buddhismen, og muslimene er regnet som en minoritet som består av Rohingya folket, etterkommere etter muslimske immigranter fra land som India, Kina og midtøsten. Rohingya folket er også regnet som statsløse og en Rohingya vil ikke få statsborgerskap i Burma med mindre de kan bevise at deres forfedre slo seg ned i Burma før 1823.
Ikke et nytt fenomen
Forfølgelsen av muslimer i Burma er ikke et nytt fenomen, det kan spores helt tilbake til 1100 e.Kr og det første dokumenterte drapet av muslimer i Burma, sies å ha vært drapene på de to Shwe Buyin brødrene i 1050 e.Kr. Siden den gang har muslimene i Burma vært underlagt forskjellige restriksjoner. De har også vært utsatt for flere massakre, blant annet på indiske muslimer i Arakan på 1700-tallet. Begrepet etnisk rensing brukes av organisasjoner som Human Rights Watch for å beskrive denne forfølgelsen som fremdeles skjer den dag i dag.
Ifølge Den Norske Burmakomité viser myndighetene i Burma seg veldig passive og det internasjonale samfunnet utøver lite press på myndighetene i Burma til å gjøre noe med den økte volden mellom buddhister og muslimer. At myndighetene forholder seg passive kan føre til at militæret blir mer aktive i politikken, noe som vil være direkte skadelig for den demokratiske utviklingen i landet.
FN spesialrapportør i Myanmar, Tomás Ojea Quintana ytret i januar at myndighetene i Burma i henhold til internasjonal lovgivning er pliktige til å etterforske brudd på menneskerettighetene som oppstår i konflikten mellom buddhistene og munkene. FNs kontor for koordinering av humanitær innsats satte den 17 januar 2014 av 5.5 millioner USD til å hjelpe de internt fordrevne i Burma.
Så hvorfor uteblir media?
Siden vi nå har konkludert med at det faktisk eksisterer en situasjon der muslimer forfølges, tortureres og drepes av buddhister er det på tide å stille spørsmål ved den manglende mediadekningen av temaet. Er det ikke pressen sin jobb å sette slike situasjoner på dagsorden? Sjansen er vel stor for at det er snakk om for få sårede og drepte til at det internasjonale samfunnet vil lese om det, og vi har allerede konkludert med at pressen som regel ikke skriver annet enn det folk vil lese, ettersom det er det som sørger for inntekter.
Kan det også være at ofrene som gruppe ikke er regnet som uskyldige, og derfor ikke er interessante å lese om som ofre? Vi leser jo tross alt side opp og side ned om muslimene som terroriserer verden. Kan det være at folk og pressen tenker at det ikke spiller noen rolle om muslimer blir drept basert på sin tro? Kan det også være at det å anerkjenne dette problemet gjør at vi må forandre vårt stereotype bilde av den fredelige buddhistiske munken som aldri sier et ord eller sårer noen?
Som journalister har vi et ansvar ovenfor minoritetene i vårt samfunn, det er vi som må tale deres sak og sette deres problemer på det internasjonale samfunnets dagsorden. Det er viktigere enn å skrive om Miley Cyrus sin stadige nakne stuss, selv om det sistnevnte garantert skaffer flere lesere.
Som medmennesker bør vi sende signaler til media om at urettferdig behandling i samfunnet alltid skal ha første prioritet i avisenes spalteplass. Det handler tross alt om supply and demand. Avisene og magasinene skriver om det som de vet leserne kjøper.
Supply and demand, også når det gjelder menneskeliv.
Jessica Ryan
Ansvarlig Redaktør
Revoltmedia.no