Tørst av Jo Nesbø

Åhh hvor jeg gledet meg over at Harry Hole ikke var så død som først antatt. Ikke bare er Hole levende, men nå er det snakk om vampyrer i lille Norge? 

Jo Nesbø. Foto: Thron Ullberg

Dette er Jo Nesbø sin 11.roman om Harry Hole, og foruten å ta for seg bestialske drap, korrupsjon og hvordan livet som etterforsker kan påvirke en mann, får man også et aldri så lite samfunnskritisk blikk på de sosiale mediene som er blitt en så stor del av livet vårt. Denne gangen handler det om kvinner som bruker sjekkeappen Tinder og som ender opp med bitemerker både her og der, nærmest tømt for blod. Det blir snart klart at det er bare en person som er i nærheten av å kunne tenke som denne gjerningsmannen og det er selvsagt Harry Hole. med livet som innsats kjører han på med alt han har og risikerer å miste familien sin i prosessen. Rakel var nemlig veldig fornøyd med Holes pensjonisttilværelse og hun er ikke fullt så glad for at han tar tak i politiarbeidet igjen.

Pulbar eller ikke

Jeg elsker Harry Hole, han er absolutt en av mine favorittkarakterer i den litterære verden. Den evige drakampen han har mellom et rolig liv med familie og jobben som han har en vanvittig lidenskap for og ikke minst er født for å gjøre. Det er også noe med måten Jo Nesbø klarer å få inn store samfunnsendringer og gjøre dem til en del av sitt univers. Jeg satt første 100 sidene av boka og ble pisseirritert fordi han brukte veldig nedlatende språk i forbindelse med overvektige mennesker, men skjønte etterhvert at dette var en måte å inkorporere det samfunnet vi lever i i dag, der mye handler om visuelle inntrykk som vi gjør på andre, og hvordan andre oppfatter oss. Noen mennesker er faktisk så overfladiske at de kan konkludere med at en mann eller kvinne ikke er pulbar om de veier mer enn et visst antall kg. Å trekke det frem er bare å gi et mer korrekt bilde av datingverden, og da spesielt på Tinder hvor du bokstavelig talt bare sveiper over noen om de ikke er tiltrekkende.

Et kunststykke

Det er en vanskelig oppgave å håndtere de to universene, nemlig Harry Holes univers og drapsmannens univers. Å kjøre disse to parallellt gjennom boka uten å avsløre hvem drapsmannen er før det er nødvendig, er et aldri så lite kunststykke. Når det kommer til plotet så er det utrolig mye som skjer på det som føles som relativt kort tid. Det er med andre ord aldri et kjedelig øyeblikk, hvilket som regel er bra. Han har gjort mye bra research og beveger seg inn på veldig spennende områder når det gjelder tema i boka. Det relasjonelle universet til Harry Hole har fått stor plass, og han er ikke lengre fullt så enstøing som han har vært. Selv om denne saken er godt nært ved å ta livet av han, ser det ut til at han har et tryggere, bedre og ikke minst sunnere liv enn han har hatt før. Skrivestilen til Nesbø er god og boka er veldig lettlest, og med det mener jeg ikke enkel, jeg mener at den har godt språk og at den drar leseren med seg fra side til side uten problemer. Den er ekstremt detaljrik og jeg som ikke akkurat er redd for å se på Investigation Discovery ut i sene nattetimer, syns faktisk det ble litt mye innimellom. Samtidig er dette noe som også understreker Nesbøs veldig visuelle skrivestil. Har man litt fantasi er det ikke vanskelig å se for seg det man leser. Samtidig kan man drukne litt i alle detaljene også.

Men alt i alt er dette en ekstrem leseropplevelse som er så god man kan klare å få den i krimsjangeren, det er bare å lese kjapt og vente på neste boka!

 

 

 

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *