Dødsårsak: Ukjent

Møt Renate på 34 år. Hun er datter, søster og mor. Hun er død.

Noen av filmene man ser på kino er viktigere enn andre, og dette er absolutt en av de viktigste filmene i år, om ikke dette tiåret. Anniken Hoel tar oss med på en reise inn i en korrupt bransje som koster billioner og mange menneskeliv å opprettholde. Samtidig blir vi kjent med hennes søster Renate, som døde plutselig for 11 år siden. Dadda som Anniken kalte henne i oppveksten, led av den psykiske lidelsen schizofreni og i perioder preget dette livet hennes veldig. Men for Anniken vil hun alltid være Dadda, den flotte, sterke og vakre storesøstera som hun elsket mer enn noe annet på jord, til og med når hun forsto at hun ikke var som alle andre.

Renate var under behandling i psykiatrien når hun døde, og hun var satt på en mengde antipsykotika som del av denne behandlingen. Dosene var blitt høyere og høyere, faktisk hadde psykiater hevet dosen i et halvt år uten å skrive det i journalene. Da Anniken spurte han om han visste at de medisinene som søsteren gikk på kunne føre til plutselig død var han helt uforstående til dette. Renate falt plutselig om i leiligheten sin og døde. En av kommunens helsearbeidere fant henne etter to dager. Han intervjues i filmen og det er tydelig at han er svært preget av det som skjedde den gang.

Godt stykke journalistisk arbeide

Anniken bestemmer seg veldig fort for at dette dødsfallet skal ikke gå upåaktet hen. Hun vil vite årsaken til at søsteren døde, og filmen sentreres rundt hennes jakt på svar. Men etter å ha lest journalene til Renate, og ha snakket med samtlige som har behandlet henne, så stiller Anniken Hoel ikke bare spørsmål med dødsfallet, men også behandlingen ved bruk av antipsykotika. Hun dras inn i det politiske aspektet av legemiddelindustrien og sporer opp den ene risikoen etter den andre ved bruk av disse medisinene. Hun møter mennesker som har mistet sine kjære til antipsykotika og som legemiddelindustrien ikke er interessert i å lytte på. Hun møter fagpersoner fra psykiatri og fra legemiddelbransjen, som forklarer henne hvordan bransjen fungerer. Hun møter journalister som forteller om store feil i legemiddelbransjen og politikere som ignorerer det. Ene journalisten hun prater med har et veldig bra resonnement. Hvis alle disse medisinene som skrives ut, faktisk fungerte som de skulle, så ville vel folk bli bedre og samfunnets kostnader ved disse lidelsene bli mindre? Istedenfor viste han frem tall som sa at kostnadene hadde mangedoblet seg, og det hadde også antallet som brukte medisinene. Hvor er logikken i det?

Filmen er satt sammen av gamle familiebilder og filmer, samt illustrasjons bilder som er veldig virkningsfulle. Innimellom får du se intervjuer hun har gjort på telefon eller ansikt til ansikt. Du følger henne i en vanskelig kamp der hun også til tider trues. Hun har klart å rette søkelyset på den skitne bransjen uten å miste tråden med det menneskelige, det som faktisk er resultatet av det som foregår i bransjen og på kontorene hos psykiatere og leger. Mennesker dør. Hun stiller en god del veldig spennende og interessante spørsmål, samtidig som hun forteller hva hun har funnet i de 11 årene hun har lett etter svar. Det er ikke til å stikke under en stol at funnene hennes er oppsiktsvekkende.

Våkn opp!

Da jeg var på pressevisningen av denne filmen her i Oslo, så tror jeg ikke jeg så mer enn 4, kanskje 5 utenom meg i salen. Er media virkelig så lite interessert i filmer om dette temaet? Når jeg gikk ut av salen hadde jeg lyst å fortelle alle om det jeg hadde sett og opplevd på den tiden i kinosalen. For å yte Renate og alle andre som henne rettferdighet, så burde media vært veldig opptatt av den råskapen som legemiddelindustrien utviser og det mot noen av våre med sårbare, nemlig de med psykiske lidelser.

Jeg gir denne filmen topp karakter fordi den er et bilde på veldig godt arbeide både når det kommer til innhold, gjennomføring av research og ikke minst det ferdige produktet. Filmen er fint bygget opp med logiske overganger mellom fortid og nåtid. Anniken Hoel forteller selv sin historie og hun har veldig behagelig måte å prate på, som understreker litt av alvoret i det hun faktisk snakker om. Samtidig hører du også sårhet og savn når hun prater om sin søster. Det er vårt ansvar som medmennesker å lytte til det hun har å si, og kjempe for at også Renates stemme blir hørt og at psykiatrien i Norge får seg en liten overhaling. For det trengs. Hvor mange menneskeliv vil de ha på samvittigheten før de sier stopp og tenker annerledes?

FOTO: TOur De Force.

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *