Singin’ in the rain

Kanskje dette stykket kan være med å øke musikalens popularitet i Norge? 

Fredag 2 september var det premiere på Singin’ in the rain på Folketeateret i Oslo. En forestilling som er Scenekvelder sin største storsatsing noensinne. Musikalen tar utgangspunkt i filmen med samme navn, som sies å være den beste musikalfilmen som er laget. Filmen har flere magiske scener som man skulle tro det var vanskelig å føre over til teaterscenen.

Fra stumfilm til lydfilm

Vi befinner oss i Hollywood og i en filmbransje som er i endring. Fra stumfilmer med pantomime skal det nå lages filmer med lyd og det gjelder selvsagt å overgå den første lydfilmen som ble laget. Don Lockwood og Lina Lamont er regnet som de største filmstjernene i bransjen, men det er bare et problem Lina Lamont har en helt grusom stemme hver gang hun åpner munnen. Inn kommer pianisten Cosmo Brown med den ene gode løsningen etter den andre og sørger for at han klatrer i gradene i filmstudioet.

2. September er det premiere på Singin’ in the Rain på Folketeateret i Oslo. Med blant annet Stian Blipp, Atle Pettersen og Charlotte Brænna.
2. September er det premiere på Singin’ in the Rain på Folketeateret i Oslo. Med blant annet Stian Blipp, Atle Pettersen og Charlotte Brænna. Foto: John Andresen/scenekvelder

Men det er en historie som ligger bak her også. Cosmo og Don er bestevenner og har vært det store deler av sitt liv. De begynte sin karrière sammen ved å opptre for foreldrene og deres utsvevende venner før de begynte å opptre på Vaudeville scener med sine små danseshow. Etterhvert ble Don trukket inn i filmbransjen og fikk en karrière foran kamera, mens Cosmo hele tiden jobbet bak kamera med musikk. På tross av Lina Lamont sin bastante tro på at hun og Don er kjærester, fører et tilfeldig møte til at Don forelsker seg i en ung skuespiller som heter Kathy Selden.

Art deco og regn

De første øyeblikkene på scenen er dialogene preget av mye nervøsitet og det virker litt famlende. Men dette tar seg fort opp og replikkene begynner å komme mer naturlig og med snert. Mange glemmer nok hvor mye arbeid som faktisk ligger bak en sånn forestilling hvor det er over 90 stk som skal på scenen for å gjøre din kveld perfekt. Det er sceneskifter, klesskifter, sminke,  dansenummer, sang og lyd som alt skal klaffe. Dessverre er det et par steder lyden faller ut på henholdsvis Atle Pettersen og Charlotte Brenna, men begge takler dette helt profesjonelt og lar seg ikke affisere av dette.

I fra du kommer inn i salen ser du Art Deco stilen prege hele sceneområdet, og du verden for noen rå kulisser de tar i bruk gjennom hele forestillingen! Terry Parsons er ansvarlig for både scenografi og kostymer, som opprinnelig med designet for Det ny teater i København. Det skal også sies at det er ikke mindre enn 3 nummer hvor de bruker regn på scenen, og dette ser ut til å fungere veldig bra. Kostymene er utrolig fint laget og selv om mange er mer overdådige enn de fra filmen, så er det hele faktisk ganske så lekkert.

Slapstick og komisk timing

Ved første øyenkast ser castingen litt rar ut. I de to hovedrollene som Cosmo og Don finner man Stian Blipp og Atle Pettersen, to som i utgangspunktet ikke har allverdens erfaring med denne type store oppsetninger. De er begge godt kjent som programledere på tv, og Atle Pettersen som artist. Men etterhvert ser man at Stian Blipp i rollen som Cosmo er en genistrek på grunn av hans komiske timing og hans danseferdigheter. Det skal også sies at han har et nummer som nærmest kan regnes som en tidsriktig hyllest til slapstickhumoren som også var stor i Hollywood på 20-tallet. Atle Pettersen gjør en god figur som Don Lockwood og klarer å få inn akkurat nok av det komiske til å gi karakteren sjel. Vokalmessig er han helt overlegen, og sammen med Stian Blipp er de begge dynamitt! De har noen fellesnumre som kunne slitt ut hvem som helst, så at de klarer å holde det gående i en såpass lang forestilling er ytterst imponerende.

Den yndige og den vulgære

Men la oss ikke glemme damene! Charlotte Brænna er helt nydelig som Kathy Selden og hun har uten tvil en fantastisk stemme. Hennes rake motsetning er jo Siren Jørgensen sin Lina Lamont. Der hvor Kathy er yndig, er Lina vulgær og hun gjør det nærmest til en kunstart. I en lang forestilling er det greit med litt komisk lettelse innimellom, og dette tar Siren Jørgensen til nye høyder. Hennes tolkning av Lina Lamont er helt fantastisk og du risikerer å le deg skakk nærmest hver gang hun åpner munnen, enten det er for å synge noen strofer eller for å si noen velvalgte ord.

2. September er det premiere på Singin’ in the Rain på Folketeateret i Oslo. Med blant annet Stian Blipp, Atle Pettersen og Charlotte Brænna.
2. September var det premiere på Singin’ in the Rain på Folketeateret i Oslo. Her er Lina Lamont som spilles av Siren Jørgensen Foto: John Andresen/Scenekvelder

Det er også verdt å nevne Thea Bay som er koreografen som har jobbet rundt originalkoreografien til Gene Kelly og Stanley Donen. Det er beholdt akkurat nok av originalkoreografien til at du kan kjenne igjen det du faktisk har sett i filmen, men det er også gjort plass til å utnytte skuespillernes talenter, som for eksempel Stian Blipps danse og gymnastikk-ferdigheter som er godt oversatt til slapstick på scenen. Det er heller ikke til å legge skjul på at Håkon Sigernes som er koreograf på stepp har gjort litt av en jobb med skuespillernes fotarbeide. Det å steppe er vanskelig og krever mye tid å styrke i bena, men samtlige nummer satt som støpt hos hele ensemblet.

terning5Regissørene Bjarte Hjelmeland og Lars Jacobsen har levert en visuelt overdådig og rålekker oppsetning som fenger fra første øyeblikk. Stykket varer i 2 timer og 45 minutt inklusive pause, men du verden så fort den tiden går! Jeg opplevde filmen som litt i det lengste laget husker jeg, men på scenen var det ekstremt underholdende. Hvis ikke dette stykket holder internasjonal standard og kan være med å øke musikalens status i Norge, så vet ikke jeg!

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *