Skjønnheten og udyret

Fantastiske skuespillere forteller historien slik den skal være, dette var både magisk og morsom.

Anmeldt av Maria Ludvigsen

Christiania Teater slår på stortromma og inviterer oss med på den magiske historien om Skjønnheten og Udyret. Dette må være det største og beste Christiania har hatt å by på. Jeg blir nervøs i starten når orkesteret bruker alt for lang tid på introen, trolig for at publikum skal få tid til å skru av telefoner, fokusere blikket og sette seg til rette. Men likevel, vi er da ikke så treige.

I det de første skuespillerne entrer scenen og lyskasterne viser frem kulissene er jeg sikker; dette blir en god kveld. Og jeg har helt rett. Rein Aleksander skinner på scenen, selv om han spiller historiens gyseligste. Hvem visste at han også hadde sans for skuespill? Ikke jeg i hvert fall. Mari Lerberg Fossum spiller scenens skjønnhet, Belle. Og hun er virkelig en skjønnhet som forteller historien akkurat slik den skal være.

Kjent historie

Siden jeg allerede kjenner til historien og vet at det kommer til å gå bra med både Belle, udyret og Belles far, kan jeg ta det rolig gjennom musikalen, men jeg blir likevel revet med. Det mest spennende er hvem som gjemmer seg bak udyrets «velskapte» og skumle forkledning. Og det overrasker meg for så vidt ikke at det er Hans Marius Hoff Mittet som stiger ut av det hårete antrekket og blir til den kjekke prinsen. Gjennom hele forestillingen er Udyret barskt, skummelt og følelsesladd – akkurat slik det skal være. Og en gyllen stemme stiger frem gjennom udyrets pels og klør. Mittet sin stemme tar tak i meg og rister i meg, helt til følelsene mine er nådd og gåsehuden stiger frem. Jeg elsket Hans Marius både med og uten trolldommen.

Trond Teigen har aldri manglet sjarm, og det gjør han heller ikke som faren til Belle. Han kler å få noen år ekstra på seg, og han kler den litt fomlete oppfinner rollen som er kjærlig og god. Trond Teigen hører også med til en av de som kan synge, men med så mange sterke stemmer på scenen, skiller han seg ikke ut.

Humor og småfeil

Det aller beste med musikalen er at den er stappfull av humor. Både jeg og du får lov til å le gjennom hele oppsetningen. Blant annet er det tekannen Mrs. Pott, spilt av Inger Teien, som står får mange ektefølte latterkramper. I tillegg har vi gullteppe, klokke, støvkost og flere, som gjør at vi får le og humre oss gjennom forestillingen. Lars Jacobsen bør få en ekstra god klem, og stor applaus. Han er fantastisk i rollen som Lumiere.

I løpet av stykket legger jeg merke til et par småfeil. Det som plager meg mest er at lysmennene ikke ser ut til å gjøre jobben sin skikkelig. Det resulterer i at jeg blir blendet ved flere tilfeller. Noe jeg absolutt ikke setter pris på når jeg i utgangspunktet koser meg så mye. Innimellom får jeg også følelsen av at ting overdrives i overkant mye. Det er lov med overdrivelser når det er musikal, men selv da finnes det grenser.

Alt i alt var dette en helt fantastisk kveld i Oslo, og historien om Skjønnheten og Udyret ble fortalt akkurat slik den burde. De var tro mot historien, og fikk oss nok en gang til å tenke over, og forstå, at skjønnhet kommer innenfra. Vakkert fra ende til annen, og skuespillerne kunne ikke gjort en bedre jobb. Terningkast 5.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *