Den grønne sykkelen: En sjelden vare

Om alle fremtidens filmer fra Saudi-Arabia blir som Den grønne sykkelen (Wadjda) er det på høy tid å opprette kinoer i Midtøsten. 

Tekst av Brita Melissa Botnen Søreng

Etter å ha blitt vist første gang i Norge under Arabiske filmdager i fjor og under Film fra Sør-festivalen i oktober ble Den grønne sykkelen endelig satt opp på Oslo Kino fra første november. Dette er filmen som i følge syklistenes landsforening er en del av integreringsarbeidet med å få innvandrerkvinner i aktivitet og å lære barna sine å sykle. Dette er en sju år lang historie som etter mye politisk kamp endelig har fått sin fortjent plass på lerretet.

–          Med denne filmen ønsket jeg å vise et ærlig og autentisk liv fra Saudi-Arabia. Endre tankesettet til folk og erkjenne for kvinnene at de er der, sa en ydmyk Haifaa Al Mansour under filmens visning på Film fra Sør-festivalen.

I Den grønne sykkelen møter vi et Saudi-Arabia i nyere tid hvor kvinner og jenter fremdeles må dekke seg til og er utelatt fra det offentlige rom. Midt i foreldrenes krangel om at far skal gå inn et nytt ekteskap med en ny kvinne, står ei jente på 10 år og det eneste hun har i tankene er en sykkel. Wadjda er en modig, rappkjeftet og målbevisst jente for sin alder og dagene består av å betrakte guttekameratene rase avgårde på sykler forbi henne og trosse skolens burka-påbud.

Filmen har alle de rette trekkene til et klassisk eventyr. Den slemme læreren som bokstavelig talt setter kjepper i hjulene for Wadja om å kjøpe den mye omtalte sykkelen. Den hjelpsomme kameraten er småforelsket i henne og beundrer hennes mot. En håpløs og forfengelig mor som er altfor opptatt av at Wadjdas far ikke skal få seg en til kone, til å legge merke til hva datteren pønsker på. Og selvfølgelig de konkurransefokuserte jentene i klassen. For Wadjda er ikke sen om å gripe sjansen til å melde seg på skolens koran-konkurranse der premien er en stor nok pengepott til en sykkel. Den grønne sykkelen er en film om å oppnå det man vil bare man ønsker det nok. Sett bort fra den åpenbare klisjeen er det en politisk og gripende film som gir et moderne og realistisk innblikk i jenters hverdag i muslimske land i dag.

En øyeåpner

Filmen er ikke sterk i den betydning at den er fryktelig å se og sterk for sarte øyne. Men den er lærerik, opplysende og egnet for hele familien, nettopp fordi det er en historie fra et barns perspektiv. En kulturbærer som vil få de aller minste til å forstå at det er barn som har det helt annerledes enn dem. Der det ikke er gitt at man har noe så tilgjengelig og praktisk som en sykkel som står utenfor å venter på en. Den grønne sykkelen vil røre noe ved deg enten du er feminist, bistandsarbeider, Midtøsteninteressert, eller generelt vil se en bra og ny film.Den er fullspekket av moral og ulikt alt annet du har sett og som vanligvis finnes på kinotoppen.

3

Viktigst av alt viser Den grønne sykkelen hvor nært og vennskapelig et bånd mellom mor og datter kan være i et samfunn der menn styrer så og si alt. Med bakgrunn i regissørens forkjærlighet for landet, legger ikke filmen vekt på begrensningene, men hvilke muligheter man har og kan ha som kvinne uansett lover, religion og levesett. Man må bare benytte dem…

Regissør Haifaa Al Mansour har klart å få frem en varme og en tydelig forkjærlighet til sitt hjemland som er så politisk ukorrekt for oss i den vestlige verden. For filmen angriper ikke, men den beveger og setter likevel situasjonen på dagsorden. Den er en øyeåpner – for tenk at man vil kunne trekke på smilebåndet av en film om en så konservativ verden.

Revolusjonerende

Iført sine moderne converse-sko er Wadjda et lekende og friskt pust som vet å tøye de muslimske lover. Hun er et vinnende vesen i ørkensanden. Motet finner vi igjen bak kamera av en kvinnelig regissør som utgjør den første regissøren av den første produserte saudiarabiske filmen overhode.

Med walkie talkie som sitt viktigste arbeidsredskap og plassert i baksetet i en bil på filmsettet kan det trygt sies at Haifaa Al Mansour trosset det meste for å få laget denne filmen. Med bakgrunn fra et intellektuelt samfunn, en søskenflokk på tolv og en familie som kunne sende henne på universitet i Egypt, vil jeg tro at Mansour har latt Wadja portrettere noe av hennes egen fryktløshet på film. At dette er hennes første film, laget med slike begrensninger er en bragd i seg selv. 

5

Filmen ville likevel vært like fantastisk alene uten denne tilleggsinformasjonen og er ikke overraskende nok årets viktigste internasjonale film og Oscar-håp i kategorien Beste utenlandske film. Konklusjonen til det norske filmpublikumet er i hvertfall at vi trenger flere filmer som Den grønne sykkelen. Utenlandske filmer som kan få Hollywood-tilhengeren og blockbuster-seeren til å oppdage disse nyvinklingene av tabubelagte og religionsbaserte filmer. Og at det faktisk går an å lage en Feel good-film fra et typisk ørkenland som Saudi-Arabia.

– Filmen er en sjelden vare, sa journalist og tidligere Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold under Film fra Sør-festivalen og man kunne tydelig lese av Haifaa Al Mansours ansikt, at å være i Oslo var som å gå på den røde løperen i Los Angeles. Særlig når man ikke kan gjøre det i pomp og prakt for sitt folk i hjemlandet. Likevel er Den grønne sykkelen et bevis og symbol på at film har kraft til å forandre. Når jeg nå vet hvor mye den rørte ved meg kan jeg bare forestille meg hvor mye den må ha betydd mye for saudiaraberne. For de som trosset mor og far og har våget å se filmen i skjul eller på de såkalte lukkede kulturhusene. Bare så synd de ikke har mulighet til å se sitt kulturprodukt på kino. En ting er likevel en lettelse: Nå kan de i det minste sykle. Også kvinnene.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *