Villig til å dø for å kunne leve

Hun vet ikke om hun i løpet av sin levetid vil oppleve rettferdighet for sine landsmenn. Men det betyr ikke at hun noensinne kommer til å slutte å kjempe.

Tekst: ELISE KRUSE

– Lidelse er relativt. Du kan ikke sammenligne lidelsen til et barn som blir mishandlet i Danmark med en opprører som blir slått på gaten i Bahrain. Lidelse rammer alle.

På en stol i tredje etasje på Radisson Blu Hotel Norge sitter hun som i fjor ble kåret til en av verdens beste politiske tenkere. Maryam al-Khawaja er 26 år gammel og bor for tiden i eksil i København. I snart to år har hun vært fungerende leder for årets Raftopris-vinner, menneskerettighetssenteret Bahrain Center for Human Rights (BCHR).

Hun er i Bergen for å motta den internasjonalt anerkjente menneskerettighetsprisen. Med hijab på hodet og piercing i nesa representerer hun to vidt forskjellige verdener i en og samme kvinneskikkelse.

– Danmark er mitt andre hjem. Jeg vokste opp der fra jeg var to til jeg var 14, og føler meg tryggere der enn noe annet sted. Litt fordi jeg vet at det danske systemet fungerer slik at hvis myndighetene prøver å gjøre meg vondt kan jeg saksøke skiten ut av dem, ler hun.

Undertrykkelse og slaveri

Sånn er det ikke i hjemlandet hennes. Når Maryam forteller om Bahrain fylles rommet av en intens, alvorlig stemning. Alle lydene ute fra fredagens ettermiddagsmas på Torgallmenningen føles langt borte. Alt du hører er den klare stemmen som på feilfri engelsk, i et lynraskt tempo og med et brennende engasjement forteller alt den kan om et land i oppløsning.

Gjennom tiår har det foregått grove menneskerettighetsbrudd i Bahrain, i regi av den regjerende kongen og hans familiedynasti. Undertrykkelsen har særlig gått utover sjiamuslimene. De utgjør majoriteten, mens regimet er sunnimuslimer. Det har ført til at myndighetene gjør alt de kan for å holde sjiamuslimene unna makten. Sjiaene kan ikke ta del i viktige posisjoner som politiet og militæret, og har ikke friheten til å bo hvor de vil og tjene så mye penger de vil.

Enda verre er situasjonen for arbeidsmigrantene, som utgjør 55 prosent av befolkningen.

– Vi snakker om moderne slaveri. De kommer fra fattige land i Asia for å jobbe som for eksempel hushjelper og sjåfører. Realiteten er at de blir sterkt underbetalt, hvis de blir betalt i det hele tatt. De blir mishandlet på det groveste og har ingen rettigheter, forteller Maryam.

Krever respekt

Siden 2011 har omtrent halvparten av de 1,2 millioner bahrainske innbyggerne dratt ut i gatene og protestert mot regimet. I forhold til størrelsen på befolkningen er det flere demonstranter enn i noe annet land.

– Våre krav handler ikke om hva slags type politisk regime vi bør ha. Det vi krever er at alle slags regimer må respektere de grunnleggende menneskerettighetene, sier BCHR-lederen.

BCHR ble opprettet av Maryams far, menneskerettighetsforkjemperen Abdulhadi al-Khawaja, som i 2012 ble fengslet som terrorist. Maryam tok da over ansvaret som leder. Senteret jobber for å fremme og beskytte universelle menneskerettigheter som det i dag er fullstendig mangel på.

– I Bahrain jobber de «ukjente heltene», som vi ikke navngir på grunn av sikkerhetsgrunner. Deres jobb er å dokumentere overgrepene som foregår. De samler inn all data som blir til rapporter og uttalelser som sendes videre til «kontoret i eksil». Deres oppgave er å publisere og sende dokumentasjonen videre til ulike myndigheter og for eksempel FN.

Tåregass fra Sør – Korea

Det er få ganger 26-åringen blir så engasjert som når hun snakker om hva som gjør det mulig for regimet i Bahrain å utføre de katastrofale menneskerettighetsbruddene.

– Straffefrihet. Lokal og internasjonal. Så og si alle som jobber for og med de bahrainske myndighetene kan slippe unna med hva som helst, det er den lokale straffefriheten. Men det som fostrer den er den internasjonale.

Hun stopper for å trekke pusten et par ganger, før hun fortsetter.

– Overgrepene i Bahrain kan best sammenlignes med krigsforbrytelser. Men disse overgrepene har fått null internasjonal respons. Det har ikke fått konsekvenser for myndighetene. Hvorfor skulle de da forandre seg?

Maryam forteller med dypeste sinnsro om Vestens ignoranse overfor det som foregår i Bahrain. Hun forteller om EU-baserte selskap som selger software-teknologi til bahrainske myndigheter som brukes til å spore opp menneskerettighetsaktivister. Aktivister som blir arrestert og torturert, noen ganger til døde. Hun forteller om Sør-Korea, som har solgt over en million tåregassgranater til Bahrain. Tåregass som har blitt spredd på barneskoler og i folks hjem. Tåregass som har forgiftet og tatt livet av sivile mennesker.

Maryam er fortsatt like rolig og balansert. Hun ser opp, forsikrer seg om øyekontakt og sier:

– Revolusjonen i Bahrain er ubeleilig for mange. Det går imot Vestens interesser å snakke om det som foregår. For dem står økonomiske og strategiske forhold på spill. Det er skandaløst at selv i 2013 blir menneskerettigheter nedprioritert til fordel for velstand.

«Tortur-milkshake»

Vestlig ignoranse og uvitenhet overfor gulflandene er utbredt. Da den amerikanske tv-kjendisen Kim Kardashian i desember i fjor ble fløyet til Bahrain for å åpne en milkshakebar, skrev hun på Twitter:

«Thanks Sheikh Khalifa for your amazing hospitality. I’m in love with The Kingdom of Bahrain».

– Det finnes to typer menneskerettighetsbrudd: De som faktisk bryter menneskerettighetene, og de som gjør bruddene mulig. Regimet i Bahrain er de som bryter, men Vesten gjør det mulig, sier Maryam som ga Kardashian klar beskjed tilbake:

«Milkshakes with a hint of torture flavored with teargas.. @kimkardashian delivers..»

Twitter er blitt et av Maryams viktigste verktøy. Hun har 96 000 følgere, alt fra kongressmenn til journalister. Da faren hennes ble arrestert, brukte hun Twitter til å svare myndighetene:

«Hvis dere tror at ved å arrestere medlemmene våre vil vi slutte å snakke om menneskerettighetsbruddene – tro på nytt. For det kommer ikke til å skje.»

– Jeg var alltid redd

Hun var to år da familien hennes ble tvunget til å flytte fra Bahrain fordi begge foreldrene var aktive menneskerettighetsforkjempere. Onkelen hennes satt, og sitter fortsatt, i fengsel som politisk fange.

Hvordan var det å vokse opp i en aktivist-familie?

– Jeg tenkte ikke så mye på det i starten. Det var normalt. Pappa reiste mye, men vi var vant til det. Selv om menneskerettigheter var en viktig del av familiemiljøet, så tenkte jeg aldri ordentlig på det. Jeg visste hva som foregikk hjemme, men var ikke så oppmerksom på hva det egentlig betydde.

Det forandret seg da familien flyttet tilbake til Bahrain.

– Det var da jeg så forskjellen på å bo i et fritt samfunn og et ikke-fritt samfunn. Jeg skjønte at noen steder kan man bli banket opp og arrestert bare ved å si sine meninger.

På denne tiden dro faren hennes mye ut på protester. Det hendte han kom tilbake om kvelden blå av slag fra politikøller og sinte knyttnever.

–Vi visste aldri om han kom til å komme hjem igjen. Jeg var alltid redd. Men det kan ikke sammenlignes med det han har opplevd siden 2011.

Normaliserer grusomhetene

Abdulhadi al-Khawaja sitter i dag fengslet på livstid. Maryam vet at faren hennes lenge har blitt utsatt for tortur, og at han har sultestreiket seg nesten til døde.

– Det er fryktelig vanskelig. Men når du tror på noe, så er det verdt det. Jeg synes ikke folk skal måtte betale denne prisen for grunnleggende menneskerettigheter og friheter. Det burde ikke være nødvendig.

Noen ganger møter hun europeere som spør henne: «Hvorfor gjør dere dette mot dere selv? Hvorfor vil dere drepe dere selv?»

– Det er så fjernt fra deres virkelighet, de forstår ikke. Hvis døden er prisen jeg må betale, så er jeg villig til å dø for å leve. Kjemper du ikke for rettferdighet og menneskerettigheter, lever du ikke ordentlig uansett. For lever du ikke med verdighet, hva er da poenget?

Hun lar spørsmålet henge en stund i luften, før hun fortsetter.

– Jeg kunne snakket i timevis og fortsatt ikke fått dekket alle bruddene. Det er frustrerende å se hva de opplever i Bahrain, og føle at jeg ikke klarer å formidle det videre på den måten det fortjener.

– Hvordan klarer du å være så rolig?

– Du normaliserer det. Det må du. Du kan ikke bruke hvert minutt til å tenke på at pappaen, søsteren og onkelen din er i fengsel. Gjør du det, kan du ikke jobbe.

Forfatterdrøm

Maryam er utdannet innen engelsk og amerikansk litteratur. Hun har undervist både i Bahrain og i USA. Hun forteller at det er de unge studentene som inspirerer revolusjonen i Bahrain.

Men det er ikke lett for studentene å protestere. Forestill deg at en «like» på Facebook kan sende deg i fengsel. Det er virkeligheten for bahrainske studenter. I løpet av 2011 ble 500 studenter utvist på grunn av sitt politiske engasjement. Barn ned i 14-årsalderen har blitt fengslet som terrorister.

– Myndighetene vil slå dem der det gjør mest vondt, så de tar utdanningen deres. Noen av de verste hendelsene jeg har dokumentert har skjedd på skolene. En gang okkuperte politiet en skole og arresterte både lærere og studenter, deretter tvang de studentene til å slå lærerne sine.

Man skulle kanskje tro at den unge kvinnen noen ganger mister håpet. Men i de mørkeste stundene hun har minner hun seg selv på hva faren hennes en gang sa til henne.

– Han sa: «Maryam, hvis du skal bli menneskerettighetsforkjemper er det én ting du må forstå. Aldri forvent et resultat. Du kommer kanskje ikke til å se en forandring i morgen, om et år, eller noensinne. Men du gjør arbeidet fordi det er det rette. Ikke fordi du tror du kommer til å se et resultat i morgen.»

– Pappa har rett. Hvis du venter på et resultat, mister du håpet. Du er nødt til å tro på kampen i seg selv.

Egentlig drømmer hun om å bli forfatter. Hun har skrevet en novelle og flere dikt. Men akkurat nå har hun ikke tid til å leve ut drømmen sin. Hun har et land å redde.

– Hvor er du om ti år?

– Jeg vet ikke. Men jeg vet jeg kommer til å gjøre den samme jobben. Når du har startet å jobbe med menneskerettigheter, klarer du ikke stoppe. Det har du ikke samvittighet til.

Tekst og bilde fra: studvest

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *