Forsvunne asylbarn: kasteballer mellom politiet og UDI?

Neda er ett av barna som har fått kjenne Norges lite humane asylpolitikk på kroppen. Foto: Tine Poppe
Neda er ett av barna som har fått kjenne Norges lite humane asylpolitikk på kroppen. Foto: Tine Poppe

Det siste året har det herjet en enorm debatt om de lengeværende asylbarna i Norge og deres rettigheter eller mangel på sådanne. I dag skriver Dagbladet at det har forsvunnet 106 barn fra asylmottak det siste året, men hvem sitt ansvar er dette? Ifølge Dagbladet er det ingen som har hovedansvar for å finne disse barna.

Av Jessica Ryan, ansvarlig redaktør for Revolt.

Vi kunne like gjerne satt opp velkomstskilt på grensen for å ønske menneskehandlerne velkommen. Vi har barn i dette landet som landet ikke vil ha. Vi har barn i dette landet som ingen politikere vil skal bli. Vi har barn her i landet som politiet mener de ikke trenger å beskytte. Hvorfor? Fordi de er asylbarn. Et barn er da et barn og burde dermed ha like rettigheter som alle andre barn. Har ikke Norge ratifisert FNs konvensjon om barns rettigheter?

Joda, Norge undertegnet denne konvensjonen i 1990 og ratifiserte den et år senere, men det ser ut til at det eksisterer et geografisk klasseskille mellom hva som betegnes som barn med og uten rettigheter. Er det slik det skal være i et rikt land som Norge? Det står da vitterlig ikke i FNs konvensjonen om barns rettigheter at barnet må være av norsk herkomst og at det må bo og ha bodd i Norge hele livet?

Nei, der er rettighetene basert på at man er barn. I følge konvensjonen er man det til fylte 18 år, med mindre annet er bestemt i det aktuelle landet. I Norge blir man myndig, altså voksen når man blir 18 år, med mindre man kom til landet sammen med sine foreldre som var på flukt. Da er man ikke barn, for man har jo ikke rettighetene til et barn. Men man er jo ikke voksen heller, man har nemlig ikke rettigheter i det hele tatt. Så hva er man og hvem har ansvaret for ens sikkerhet og trygghet?

Det er helt i orden at politikere tenker at man vil unngå at foreldre kommer hit med eller føder ankerbarn som kan skaffe dem den berømte tilknytningen til riket. Det er greit at de tenker at Norge ikke skal være et lukrativt land å flykte til, men det er ikke greit at politikere og etater definerer en gruppe mennesker som lavere enn andre og dermed anser seg selv som ikke pliktige til å bistå denne gruppen. Det er heller ikke greit at denne gruppen blir kasteballer i et demokratisk velferdssystem som er laget nettopp for like rettigheter og samhold for alle borgerne.

Vi lever i globaliseringens tidsalder der samhandling, integrasjon, påvirkning og gjensidig avhengighet blir stadige viktigere og større del av den internasjonale politikken. Landegrenser betyr mindre og avstander virker kortere. Hvordan kan det da ha seg at det skal være så store avstander mellom mennesker i maktposisjon og asylbarna i velferdssamfunnet Norge, faktisk så stor at den for Ola Nordmann ser uoverkommelig ut til tider?

Stadig hører vi den mer ekstreme høyresiden snakke om at alle innvandrere må integrere seg, de må betale skatter, de må lære seg norsk og gjøre som alle andre nordmenn. De som ligger mer mot den rødgrønne siden derimot gir uttrykk for at dette er en svært rasistisk måte å tenke på. Alle er jo like viktige og skal bety like mye for staten Norge. Men i praksis er det ikke slik det fungerer, man er like når det kommer til plikter, men ikke rettigheter. I mange tilfeller er det slik at de som venter på svar om asyl ikke får mulighet til å arbeide. Dermed får de heller ikke betalt skatt og ofte lever de og familiene under fattigdomsgrensen i asyl. Men på tross av den høyreekstreme siden sin tro om at dette er fordi de er late, er det ofte fordi det norske lovverket forhindrer det.

Man kan selvsagt argumentere med at foreldrene til disse barna visste hvilke sjanser de tok da de flyktet fra sitt land og til Norge. Men man kan også velge å tro at de valgte å ta den strabasiøse ferden av en grunn. Ikke alt dreier seg om økonomi. Det finnes faktisk foreldre som bekymrer seg for sine barns og sin egen trygghet. De kommer fra land der politiet og militæret ikke beskytter folket, men myndighetene. Land der de ikke har noen rettigheter om de mener noe annet enn regjeringen. Land der de og barna ikke har noen fremtid og de risikerer sitt og barnas liv om de blir værende.

Så kommer de til Norge, trygge og gode Norge, som tar vare på alle og deltar aktivt i fredsprosesser rundt om i verden. De må jo selvfølgelig skjønne viktigheten av at denne familien får hjelp til å bygge seg et nytt og trygt liv. Men er det egentlig sånn? Kanskje vi har hatt det så godt så lenge i Norge at det er vanskelig for oss å forstå og sette oss inn i den lidelsen og smerten mennesker må leve med daglig andre steder i verden. Vi har glemt den kampen våre forfedre kjempet for vår skyld og ser dermed heller ikke de kamper som utkjempes over resten av verden, for de rettigheter vi hver dag tar for gitt.

Asylsøkerne gir Norge et kompliment. De sier at Norge er et land som ser trygt og godt ut for min familie. Faktisk så trygt at de forlater alt de kjenner for å komme hit og stå på bar bakke. Norge gir dem en velkomsthilsen i form av et ekstremt seiglivet byråkrati. Oppnår asylsøkerne at barna blir trygge? Nei, all den tiden som byråkratiet tar, må familien som regel oppholde seg i asylmottak. Og i fra disse asylmottakene har det forsvunnet 237 barn som ingen passet på og som ingen anser som viktige nok til å lete etter. De er jo tross alt bare asylbarn hvorfor skal vi ta ansvar for og bruke av våre ressurser på dem?

Ansvarlig redaktør

Signatur

Jessica Ryan

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *